Kristians blogg om ymse

Kambodsja - del 3: Kep og The Royal Palace

2012-01-08T20:57:00.002+01:00

Les også:

Kambodsja - del 1: Phnom Penh og Killing Fields

Kambodsja - del 2: Siem Reap, Angkor Wat og andre templer

Mandag 26. desember

Jonas var inne i en kort forklaring om at folk her, etterårevis med undertrykking, har mistet så mye initiativ at hvis en taxisjåførmøter opp til avtalt tid, så er det ikke gitt at han gir seg til kjenne. Da slodet ham at det kunne være tilfellet for den ”private car”, som vi ventet på, ogganske riktig. Han sto klar uten å gi beskjed. En svært behagelig tur med endyktig sjåfør fikk oss ned til Kep og Veranda Hotel. En liten skrivefeil ibestillingen hadde oppgitt at vi skulle overnatte de to nettene fra 28.desember til igjen 28. desember. Ingen alarmklokker hadde blitt utløst, så vårbooking sto fra 28 – 30. desember og Veranda hadde ikke plass for flere.Heldigvis samarbeider de med canadierene John og Lauriel når de har overbookingog uventet besøk, så et par hundre meter unna lå redningen.

Med ryggsekkene parkert tok vi for oss det sagnomsuste ”crabmarket” her i Kep. Aller mest i øyenfallende er at her er det ingen fancy gate– bare småkårsfolk som sliter med å få endene til å møtes. Ingen middag, men vikjøpte en flaske Chenin Blanc for å ha på terrassen, så langt kom aldri vinen. Vertskapetba oss ta plass ved bordet sammen med tre amerikanske venner av dem. Pussigopplevelse. John vet jeg ikke noe om, men han ble full og snakket bare tull påveldig kort tid, det samme gjaldt Lauriel (trolig manisk) som lagde stor ståhei av dominoreglene. Pat forsøkte å megle, men ble visst mer full en fredsdue.Melanie virket mest nærværende, men røyket noe helt spesielt, mens gubben Jetbare var blank i øynene, snakket usammenhengende og drakk øl. Uansett, så slojeg ikke noen av dem i domino, mens Ingrid i større grad forsvarte vår ære.

27. desember

Ære være Ingrid som ba om frokost først kl. 10. Selv mentejeg det var i seneste laget, men tok ikke plass ved bordet før 1020. Deilig åfå sove skikkelig ut. Lei av tidlige morgninger og mange forflytninger avbooketvi hele besøket til Sihanukville. Så til stranden for å bade eller ikke. Detvar ikke den mest innbydende stranda jeg har sett og Ingrid ga klar beskjed omat hun ikke ville bade likevel. Da gikk vi heller for å se påpadlekonkurransen. Gøy, selv om jeg ikke hadde noen egne favoritter. Vi kreketoss hjem til John for å slappe av og hadde akkurat begynt med det da de ringtefra Victory Beach Hotel i Sihanukville og lurte på hva vi egentlig avbestilte,for de kunne ikke finne noe data på oss. Da var i hvert fall saken grei. Middagenvar veldig god og gikk bra, kanskje fordi vertskapet forsynte seg av vinene noemer beskjedent enn forrige kveld. Nå er vi på vårt vakre rom og skal sove.

28. desember

Nok en sen frokost. Formiddagen gikk med til ingenting, medunntak av at jeg trente litt og svømte hele bassenglengden under vann. Det mestoppsiktsvekkende var vel at strømmen hadde gått i hele bygda, som følge av storfestivitas kvelden i forveien i anledning markedsdagene og padlekonkurransene.

Vi sjekket inn på Veranda og inntok enumiddelbar posisjon på en av ”bardiskene” med utsikt over havet. Der ble viegentlig ganske lenge. Først langt ut på ettermiddagen tok vi Bungalow 6 iøyesyn. Ganske enkelt et av de aller beste rom jeg har sett. Kun 3 x 3 meter oget passe stort bad, men vi bor midt i jungelen, dagslys kommer inn fra tak,vegger og gulv, men Gud a’meg så pittoresk! At jeg neste morgen møtte et ekorngjorde ikke opplevelsen dårligere. Dette er bare sykt bra! Stedet ligger spredtog lavt i terrenget ved fjellfoten, et stykke over landsbyene, men harnasjonalparken som nærmeste nabo på oversiden. De har også god mat og et greitutvalg viner. Til Keps berømte solnedgang tok vi for oss et par av rosévinene,litt mat og rundet av. Stille sovnet vi omgitt av myggnett.

29. desember

Da vi sto opp kunne trygt konstatere at våre venners, Anetteog Jonas, bekymring for de tynne lakenene her ikke var noen bekymring. Vi haddedet bra natta i gjennom!

Vi har tilbrakt hele dagen innenfor resorten. Tror det erførste gang i mitt liv noe slik har hendt. Forkost og ned til poolen for å latimene fly. Leser på spreng i boka ”Here There Are Tigers” om en krig som aldrifant sted. I tillegg har jeg badet, trent litt og svømt hele det 25 meter langebassenget under vann et par ganger. Eneste nedtur er at de ikke har fått noenavbestillinger, så alt tyder på at vi må ut i morgen, dessverre. Nå fortsettervi med ingenting og tror det oppsummerer dagen.

30. desember

Ut av Veranda og over til John igjen. Dagens høydepunkt varsoleklart krabbemiddagen, men mengder hele pepperrader. Pussighet at musikkentil Flåklypa gikk på spillelista.

31. desember

Kan trygt si at John ikke forhastet seg med frokosten. Da vikom for frokost 15 minutter før bussen til Rabbit Island gikk, var det ikke noemat på bordet. John beroliget oss med ”de venter 5 minutter”. Hva hjelper detnår ting går så tregt at vi ikke var klare før 0830. Takket være privattransport kom vi oss til kaia og fikk bestilt egen båt. Litt urettferdig å fokuserepå hva som gikk galt all den tid Rabbit Island var topp. Det er ut fra hva vihar observert, de beste strendene i Kep-området. Øya er uten strøm og et yndetpicnickmål for lokalbefolkningen. Vi gikk litt vekk fra massene, bare for åoppdage at det er en grunn til at de fleste velger stranda med utsikt rettvest mot Phu Qouc. De andre strendenebrukes til oppdrett, så vi returnerte til hovedstranda og leide oss to stolerfor dagen. Der nøt vi livet i form av bading og ingenting. Deilig dag. Turen hjemble av det våte slaget ettersom båten stadig ble oversprøytet av vann. Tukttuken fikk oss bare nesten hjem der vi bor i fjellsiden, men å gå noen meterfor en nordboer er ikke avskrekkende.

Like før vi skal på New Year Party. På et sted rett nedenfoross er festen allerede godt i gang og jeg kan med sikkerhet fastslå at jegaldri noensnne har hørt eller kommer til å høre noen synge mer falskt ennkaraokegjengen der.

Så dro vi til Kep Lodge. To canadiere, to amerikanere, trenederlendere og oss skulle ha ostefondue til nyttårsmiddag. Jo da, grei mat,men litt rar opplevelse å spise denne sveitsiske vintermaten i 25 gradersvarme. Okke som. Vi flyttet oss ned til Kep Sailors Club, som virkelig visstehvordan de skulle få folk på dansegulvet. For egen del åpnet jeg med Pat (76)før også andre fulgte med til gulvet. Kjempekveld. Faktisk så bra at jegbestemte med for å leie en hobycat neste dag. Slik ble det ikke. Bra fyrverkeriog god musserende, men akk…

1. januar

En ganske stille dag ved poolen, før vi tok lunsj på Verandaog ble plukket opp av sjåføren vi skulle ha tilbake til Phnom Penh. Litt frem ogtilbake så var vi på Goldiana…. Spiste på Mango Steen. Var på Score.

2. januar

Det kongelige slott og Sølvpagodaen, fin park og blomster,men vi er litt lei av templer. Selv om veldig mye av skatter og verdierforsvant i 1979, så er det mer enn nok igjen til å mette mitt behov. For omantallet sølvelefanter og –buddaer var mye høyere før, så savnet ikke jeg noen.Her var det mer fokus på kvantitet enn kvalitet, pent men rett og slett formye. Dessuten litt rart å gå rundt som stor hvit turist i det som et erbønnested for andre.

Like etter jeg sa til Ingrid at nå har jeg litt oversiktover denne byen, presterte jeg å gå i stikk motsatt retning av hotellet da vible sluppet av 15 meter fra inngangen. Vi hadde ikke notert oss adressen påhotellet, Men etter en runde rundt kvartalet så vi ting med nye øyne og vi varreddet.

Ingrid fikk sine kule håndsydde sko før vi gikk ut tilmiddag. Siste avskjed med utelivet tok jeg over en øl på Score.

3. januar

Nå er vi på Tegel flyplass i Berlin og venter på sisteetappe hjem. Da passer det å notere noen pussigheter.

Det at alle tar korteste vei i trafikken gir kø og kaos foralle, selv der det ikke burde være antydning til kø.
Det er slettes ikke uvanlig at folk at både 3 og 4 SIM-kort.Heldigvis ingen lojalitet til operatørene. Noe merkligere med markedsføringenav telefonnummer framfor priser.
Vår dag på Rabbit Island har fått oss til å tro atCambodsjanenere ikke bruker badetøy. Det bader heller ikke nakne – for det erfy-fy. De bader fullt påkledd, med genser og alt!!!
Logistikk blir overadministrert, med den følge at selv enkletransportoppdrag blir for mye å håndtere.
Lite masing, annet enn av tuk-tukførerne.
I alle parkanlegg er det satt opp små slit medtypebetegnelse for hvert tre langs veier og stier, kult!

Les også:

Kambodsja - del 1: Phnom Penh og Killing Fields

Kambodsja - del 2: Siem Reap, Angkor Wat og andre templer

2012-01-08T17:00:00.000+01:00

Les også:
Kambodsja - del 1: Phnom Penh og Killing Fields

Kambodsja - del 3: Kep og The Royal Palace

Torsdag 22. desember

Avtalt pick-up 0700, kom 0720, vi mistet båten opp til SiamReap. Donni var borte, men et par jenter tok seg av byråvirksomheten i hansfravær. En av dem som sov på hemsen bak i lokalet forsøkte å ordne våreproblemer, mens hun naken skjulte seg bak en gardin – tydelig nyvåken. Friends(Donnis) reisebyrå hadde feil fokus. Mer opptatt av å finne ut hvorfor vi ikkeble hentet enn å finne ut hvordan vi raskest på alternativ måte kunne komme osstil Siem Reap. De (tuk tuk – føreren) var villige til å betale tilbakehalvparten av billetten (som var overpriset (35 $ mot egentlig 22$). Måtte væremeget bestemt for å få pengene tilbake. Minibuss, hvis sjåfør i likhet med defleste andre sjåfører liker seg best i motgående felt, kjørte i en så vill fartog hensynsløshet at de timene i bil er det eneste som gjorde meg redd på turen.At landet er korrupt fikk vi et eksempel på da vi ble stoppet i en kontroll ogsjåføren bladde opp noen sedler uten å være i nærheten av å få en kvittering.

Bopha Angkor Hotel viser seg å være alt annet enn sjåføren.Klassisk på en beskjeden måte. Her er det fantastisk, selv om turistene totaltdominerer byen. Vi tok en fiskererens av føttene. Herlig opplevelse. Straksetter booket vi tuk tuk for morgendagen og spiste en nydelig khmer-middag rettrundt hjørnet. God vin fikk vi også. Skal opp om kun få timer og logger av. AngkorVat i soloppgang venter.

Fredag 23. desember

Opp kl. 0430 og ferie! Angkor Wat og de andre templene børvære interessante for å forsvare den morgenen. Heldigvis var vi blant de førstesom kom fram og gikk i mørket gjennom tempelets port. Framme ved ”der Angkor Watspleiler seg i vannet i soloppgangen” fikk vi ganske gode plasser på første radhelt fram til tre brautende amerikanere plutselig sto foran oss. Dennesoloppgangen var ikke av de aller mest slående, overskyet, men veldig fint.Tror dessverre ikke jeg klarte å holde kameraet rolig nok til å få tatt godebilder. Ingrid syntes det var poengløst å stå sammen med flere tusen andre ogforeslo at vi begynte vandringen. Smart. Mens de fleste andre fortsatt sloss omplassene for å ta ”tidlig morgen-bilder” var vi blant de få inne i selvetempelet. For et storartet byggverk! Det er storartet arkitektur og utroligerelieffer og mye mer. Vi fant oss et lite klostertårn for oss selv hvor viinntok frokosten, hotellet hadde sendt med oss. Frokosten står veldig høyt pålisten over gode opplevelser i dette vakre land. Store deler av tempelet varfolketomt og visst fant vi et bra sted for hoppebilde, innen ”tagning to” fikkvi et par tilskuere som åpenbart satte pris på å se en middelaldrende mannhoppe og falle til bakken som en fell. Vår sjåfør og semi-guide, Kounn, haddeplanen klar for resten av dagen og tok oss inn i Angkor Thom.


Ingrid vil ha frokost :-)

Angkor Thom er mer et palassområde enn Angkor Wat, somligger mer alene. Vi ble sluppet av utenfor vollgraven og den søndre porten.Bayon er falleferdig, men fint. Gjennom skogen kom vi så til det som må ha hattden vakreste entreen her. En 200 m lang gangplattform, omgitt av to bassenger ervanskelig å trumpe. Tempelet er i tre pyramidelignenede nivåer. En fantastiskutsikt venter den som tar alle trappetrinnene opp. Her er det bratt, så hvordanAngkorriktes folk beveget seg i trappene kan jeg ikke helt forestille meg. Detet 10-12 cm dype trinn og 40 cm høye trinn. Ikke noe særlig for oss med størrelse44 i sko. Angkor Thom avsluttet vi i Royal Enclosure. Synd å si men på sluttender var vi mest fokusert på hvordan få tak i vann og finne vår tuk tuk.

Det neste på planen var Ta Keo. Ved oppsummeringen iettermiddag var vi begge enige om at dette var det minst interessante tempelet.Kan hende Ta Keo fikk et ekstra dårlig utgangspunkt for det neste på programmetvar det tempelet jeg hadde størst forventninger til – Ta Prohm. Ta Prohm errett og slett der hvor flere av scenene til Lara Croft Tomb Raider er spiltinn. Tempelet er overvokst av jungel og delvis ødelagt av enorme røtter, somriver tempelet fra hverandre. Det var faktisk en magisk opplevelse å gå blanten salig blanding av jungel og kloster. Naturligvis ble vi holdt på bakkeplangjennom Ta Prohm. Da vi kom ut spurte vår sjåfør om vi ville tilbake tilhotellet, noe vi egentlig ville, men ga nok et tempel sjansen for dagen. Derfikk vi oss en svært positiv overraskelse. Banteay Kdei er beskrevet som detstilleste tempelet i området og helt riktig. Med en gang vi gikk inn forportene sa jeg til Ingrid ”kjenn på stillheten her”. Dette tempelet er flatereenn de andre og mer et sted å slappe av.

I ettermiddag har vi kun nytt livet og nettopp spist på enanbefalt restaurant, Cambodian BBQ. Slange, krokodille, kylling, biff ogstruts. Største spenning var knyttet til de to første og kort gjengitt.Krokodile = OK, slange = seigt. Men å grille maten selv er alltid OK. Nå roervi ned på Restaurant 24 Square, hvor vi også spiste i går. Bra vin og stille.

24. desember

I dag hadde vi ikke bestilt tuk-tuk’en før kl 8. deilig åkunne sove lenge J.Det første tempelet, Pre Rup, så ved første øyekast ut til å være heltuinteressant, men det hadde sine kvaliteter. Vi brukte ikke lang tid der. Nestetempel der i mot er en liten rosin i pølsa. Banteay Srei – en fantastisk finplass hvor vi brukte mye tid. Tempelet er forholdsvis lite, men i en ekstremtgod stand. Utskjæringene er utrolig flotte og stadig lurte jeg på hvordan dehar klart å få det til. Hvor de har hentet all steinen fra i detteåkerlandskapet er for øvrig et helt annet spørsmål. Vi rundet av med ennatursti tilbake til tuk-tuk’en. Blant annet passerte vi en elv medoverraskende klart vann og mye strøm. Banteay Srei ligger et stykke unna restenav templene, men det er vel verd turen! På turen tilbake stoppet vi vedlandminemuseete til Aki Ru. Et sterkt museum om samtidens utfordringer.

Nå begynner det å bli vanskelig å huske forskjell på alletempler etter hvert, men på Eastern Baray her var det to ting som skilte seg utfor min del. Det første var alle de flotte og godt bevarte elefantstatuene ihjørnene på hvert nivå. Det andre var gjennomgående sikt i alle døråpningenefra bunnen og opp.

Vi var veldig i tvil om vi orket flere templer. Med mat ikroppen og litt hvile, etter lunsj hos ”a friend of Kuon”, gjøv vi løs på minstet til og godt var det. Ta Som overgikk på sitt eget vis de andre. Det var ikkestort og prangende, men veldig idyllisk. Her var det ingen høye tårn ellerpyramider, bare ”lungt och scöhnt”.

Sist på listen var Preah Khan. I likhet med Ta Prohm varjungelen påtrengende og følelsen av filmkulisse meldte seg. Etter å ha tenktlitt fram og tilbake er nok dette mitt favorittempel sammen med Angkor Vat,Banteay Srei og Ta Som. Store deler av tempelet er bare hauger av steiner somventer på å få tilbake sin riktige plass en gang i fremtiden. Men det var enperfekt avslutning på tempelrunden.

Andre ting, som de søteste barna på for store sykler til ellerfra skolen, den tette vegetasjonen, landarbeiderne, kyllinger, salgsbodene ogrismarkene får være uomtalt.

Tilbake Siem Reap sakk vi innom FCC for en drink. De stiltemed det vi trygt kan omtale som påtrengende julestemning. Det vil si julemusikkpå full guffe, nisseluer og ”Merry Christmas” fra hele betjeningen hele tiden.Dette var ikke unikt for FCC, for det var det også på 24 sq hvor vil tok enflaske champagne, men nå har vi spist en deilig syvretters middag på Bopha oger glade. God jul!

25. desember

Hvem liker vel ikke å stå opp i 5-tiden første juledag? Sågjorde i hvert fall vi. Nå ventet båttur ned Pointè Sap River. En tuk tukplukket oss opp og avleverte oss på en Travel Agency ca 20 minutter for sent,men ingen grunn til stress. Vi var de første som kom. Etter hvert var vi 15-20personer som ventet på transport for neste etappe. Båten skulle gått 0700, menikke før i 8-tiden dukket det opp en minibuss, som allerede var ganske full avfolk. De tømte bussen for folk og bagasje, før de lastet bagasjen på igjen ogav nok en gang. Omsider viste det seg at det faktisk var denne bussen vi skullereise med og i en fei var bussen full og vi hadde svært dårlig tid. Ingen fare.Båten hadde ventet på oss og kun kort tid etter ankomst terminalen var vi påvei mor Phnom Penh.

Flytende landsbyer, garn over alt, kirkegård hvor kungravstenene stakk opp og hus hvor kun taket var synlig var noe av det første vifikk se. Turen gikk greit, men jeg må innrømme at å få se litt av livet langselven gjorde et stort inntrykk. Framme i PP lot jeg meg lure av han med dendårligste lokalkjennskapen og tuk tuk’en i mils omkrets. Omsider kom vi framtil Anette og Jonas. De ventet med musserende vin, som er det beste middeletmot støv i halsen. Straks etter kjørte Jonas Anette og jentene til flyplassen,for de skulle hjem en tur til Sverige, mens Ingrid og jeg hentet 15 t-skjorterpå det lokale t-skjortetrykkeriet. Deretter dro vi på Mango Steen hvor ogsåSonny dukket opp. En enkel middag og øl, ble så mye mer. Vi endte i alle fallopp på en gammel amerikansk militærbar, friskt dekorert med effekter, diplomerog plakater. At vi tok oss nok en øl da vi vel hjemme luftet hunden, var enselvfølge.

Les også:
Kambodsja - del 1: Phnom Penh og Killing Fields

Kambodsja - del 3: Kep og The Royal Palace

Kambodsja - del 1: Phnom Penh og Killing Fields

2012-01-08T16:43:00.000+01:00

Les også:

Kambodsja - del 2: Siem Reap, Angkor Wat og andre templer

Kambodsja - del 3: Kep og The Royal Palace

Kambodsja er et land som har vært på ønskelisten siden jegfikk øynene opp for Angkor Wat for 4-5 år siden. At Ingrids gode venninneAnette flyttet hit med sin familie for litt over ett år siden ga et besøkhøyere prioritet. Og nå er vi her.

Alt tyder på at vi vil tilbringe minst to døgn mer her ennvår bagasje, men klær og sko er billig her så problematisk er det ikke, om ennnoe irriterende.

Vi ble plukket opp av Jonas og Lisa på flyplassen i PhnomPenh. Jonas forbarmet seg også over en bagasjeløs norsk fotograf og fiksethotell for ham og kjørte han til døren.

Vel framme i den svenske kjernefamiliens overdådige hjemkunne vi nesten umiddelbart sette oss til bords. Der ventet etsvensk-filippinsk julebord, laget på kambodsjanske råvarer og skylt ned mednorsk akevitt. Kickstart på oppholdet! Bra mat og hyggelig selskap, sominkluderte Anette, Jonas, barna Lisa og Annie, hushjelpen Tita og hennesvenninne Emmy, foruten oss fra Oslo. Utpå kvelden ble min egen trang til å sefotball overveldende, så Jonas tok meg med på den stilige sportsbaren Score,hvor vi fikk se Liverpool cruise inn tre poeng borte mot Villa.

Mandag 19. desember

I nitiden la Ingrid og jeg ut på ekspedisjon i en tuk-tuk.Og som Anette sa ”visst ska dom kjøra tuk-tuk, då blir dom dammiga og kjennerhur det luktar her”.

Hva skal sies om Killing Fields? Vi besøkte Choeung Ek, somer en av 388 slike plasser. Hit brakte Røde Khmer sine ofre og drepte dem.Ammunisjon var mangelvare så de fleste ble drept ved at halsen ble skåret overeller med et økseslag mot hodet. Rundt 2 millioner kambodsjanere ble drept iløpet av de fire årene Røde Khmer terroriserte landet. Det stedet vi besøktevar åsted for ca 20 000 drap og i dag er i overkant av 8000 identifisert.Hodeskallene er stilt ut i museet og er trolig den aller beste dokumentasjonenpå hva som red landet fra 1975-79. Dette var et ekstremt sterkt møte med noe imin egen historie. Jeg satte pris på at vi var tidlig ute og fikk ro rundtdenne opplevelsen.

På vei inn til S-21 stakk vi innom Russian Marked for å fådet nødvendigste av klær. På S-21 ventet det verste jeg har sett (siden RødeKhmer dokumenterte alt så er inntrykket på et vis enda sterkere enn tyskekonsentrasjonsleire). En vanlig skole midt i byen ble omgjort til fengsel ogtorturanstalt under Røde Khmer. Bildene, historiene, torturinstrumentene ogsynet av hva som skjedde der er så sterkt at det ikke kan formidles her.

Det ble god lunsj hjemme. Neste post på mitt program var åfikse T-skjorter til gutta jeg seiler med og etter lang tid fikk vi forklarthva bestillingen gikk ut på. Håper det beste…

Vi bestilte reisen til Siem Reap og Kep av Donnie på FriendsTravel. Middagen ble holdt hjemme. Garoupa (hvit fisk) i to varianter – stektog dampet. Ekstremt godt. På kvelden stakk vi ut på Elephant Bar på Raffles (ogjeg som trodde det kun var i Singapore). Bra var det, okke som.

Tirsdag 20. desember

Dette var en enkel dag. Ingrid bestilte håndsydde sko og jegkjøpte meg en PC-veske. På ettermiddagen fikk Jonas lurt meg med på hansfavorittsted Aussie XL – bra sted. Dagens høydepunkt for store og små varknyttet til pepperkakehuset som endelig kunne påbegynnes, da deigen omsider kommed vår bagasje. Stor internasjonal interesse for to kilo pepperkakedeig franord. Her var norske, svenske, danske og amerikanere samlet. Et lite PS fradagen: Vi sliter i forskjellig grad i varmen her nede, la oss si det er ca 27grader. De fastboende med Anette, Sonny og Sarah (et bra amerikanskdiplomatpar) klager over hvor kaldt det er og planlegger kjøp av vinterklær!

Kvelden ble avsluttet med en herlig diskusjon med Jonas.Tema: Midt-Østen.

Onsdag 21. desember

Skikkelige turister står opp tidlig og allerede rundt9-tiden sto vi utenfor sølvpagoden og ville inn, men den gang ei. Ingrid haddesinglet på og slikt går ikke der. Det burde vi tenkt på, men shit happens. Datok vi heller turen opp street 240 og inntok en te på The Shop, som er et braog trendy sted. De såkalte elvehummerne var oppskrytt, men kvelden var bra,selv om restauranten ikke er på lista over ”to do” lenger.

Les også:

Kambodsja - del 2: Siem Reap, Angkor Wat og andre templer

Kambodsja - del 3: Kep og The Royal Palace

Istanbul, 5. – 9. oktober 2011

2011-10-31T12:05:00.003+01:00

Mange ganger på reise har jeg tenkt at hit vil jeg tilbake.Istanbul er et av de stedene. Nå er jeg tilbake. Fabelaktig by i rolig tempo,rolig her i Topkapi vel og merke. Vi kom i går og ikke alt gikk etter planen.Prince Hotel hvor vi hadde booket var helt uforstående da jeg sendte e-post omat vi ble en ekstra i reisefølget. På mange måter reddet Christian hele turenfor oss, for uten ham ville vi stått uten hotellrom. Reservasjonen var ikkeregistrert, men nå klarte et fullbooket hotell i en fullbooket by å sankesammen tre rom til delegasjonen på ti. Etter litt om og men gikk ligningen oppved at det yngste paret valgte å bekoste en suite. Middagen inntok vi på en avde mange gode restaurantene i området. Vi er familien: Mamma, Siw, Arild,Kristine, Dimos, Ingrid, Fredrik, Christian, Ingrid og meg.

Torsdag 6. oktober

Etter å ha vært av de første som sovnet i 23-tiden, var jegden siste til å stå opp. Rakk frokost med god margin og hele gjengen var klarefor Den blå moske 0945. En guide plukket oss opp og gjorde dagens deal da vistakk forbi køen og fikk en grei omvisning. Kort om den blå moske: Sultan Ahmetbestemte i 1603 at han ville bygge en moské som overskygget kirken Aya Sofia. Moskeener bygget rundt fire grove marmorsøyler og kan visstnok romme 12 000personer til bønn. Ødelagt interiør blir ikke erstattet. Navnet kommer av atall utsmykning i vinduer og over grunnplanet er basert på blått. Nydelig moské.Dette er den første moskeen jeg besøker og det var en fin opplevelse.

Neste post på programmet var nevnte Aga Sofia, men køen dervar litt for lang for oss, så vi siktet oss heller inn på Basilica Cistern.Dette er et vannreservoar som ble bygget i 532, men åpenbart glemt. For i 1545ble det gjenoppdaget av en kar som fikk høre historier om noen som kunne hentevann fra et hull i kjelleren. Og ikke bare det, men av og til fikk med fisk oppogså. Dette er en fantastisk ”katedral” under jorden. Sokkelstenen Medusa erattraksjon, men fremst er selve stedet og den gode lyssettingen som er nå.Anbefales.

Rask lunsj og delegasjonen delte seg i to. Noen ville dasserundt, mens andre var sugne på den store basaren. Vi i basaren brukte en godtime på vårt. Det vil si alt fra shopping for de yngste til kaffe og te forArild og meg. Basaren overrasket meg positivt på den måte at det var stilleselv om du ruslet blant 4000 handelsboder. Arkitekturen er nydelig og det sammekan sies om flisene på vegger og i hvelvinger.

Arild og jeg tok oss en øl før vi nok en gang fikk en bramiddag i nærområdet. Kvelden er nå over og vi har kost oss med en flaske vin påtakterrassen.

Betrakting etter mer enn et døgn på tur: Dette er en bragjeng – alle aldre er gode bidragsytere.

Fredag 7. oktober

Dagens plan var å spise frokost i Europa, før skulle ha enenkel lunsj i rolige omgivelser i Asia og avslutte dagen vel tilbake i Europa.Slik ble det. Selv om vi er på størrelse med en forening på tur vil vi gjøreting selv. Finne fram til riktig båt fra Eminönü over til Üsküdar, ordne medtransport selv – kort og godt gjøre ting på vår måte. Turen over gikk greit ogdet var bra å få sett litt av Üsküdar, for det gikk vi glipp av sist. Jo, deter mer konservativt og kortere mellom de tildekte kvinnene, men ikke så storkontrast som det LP’en påstår. Småvanskelig ble det først å få greie på hvilkenbuss vi skulle satse på, for å få hjelp på engelsk er vanskelig. Ingen avdolmusene gikk opp på Bütük Camlica, men etter at Ingrid tok affære kom det foren dag at buss 15C var et bra tips. Og ganske riktig, ved endeholdeplassen vardet bare å gjøre unna noen bratte bakker, så var vi på toppen. På toppen avhva? Jo på toppen av Istanbul. Bütük Camlica er det høyeste punktet i byen ogfram til 1980 var dette en parkeringsplass (!), men er nå et yndet utfartsstedfor lokalbefolkningen. Her er det tett mellom lunsjrestauranter og høye master.En fredlig plett med få turister. Vi unnet oss en lunsj på toppen, før visiktet oss nedover igjen.

Mitt andre mål for dagen var Cemberlitas, et tyrkisk bad,bygget i 1584. Med meg gikk mamma, Siw, Ingrid (niese), Fredrik og Christian. Bortsettfra at det er velvære å bli skrubbet, badet, massert og tatt vare på, fikkChristian høydepunktet. Han en veltrent ung hockeyspiller, så da massøren gikkløs på leggen hans møtte han en muskelmasse og fasthet, som fikk ham til åtilkalle alle de andre massørene for å kjenne og Christian selv til å omtalemassasjen som ”en rimelig syk opplevelse”. På kvelden introduserte Dimos megfor en biljardvariant for tre personer. Artig.

I dag fikk jeg et gjensyn med Topkapi palasset. Særligharemsdelen er en rar opplevelse. Flott, vakkert og storslått, men tanken rundtkvinnene som levde innenfor en liten del av palasset på livstid, uten noenfrihet, ligger i bakhodet hele tiden. Resten av dagen har gått med til å ruslerundt i denne bitte lille delen av Istanbul jeg kjenner. Pussig i grunn at jeghar vært her to ganger og kun besøkt to områder. Her ved foten at Topkapi ogBütük Camlica, men behovet for å se eller oppleve noe mer ligger ikke hos meg –foreløpig. Det føles fabelaktig å kunne gå midt i gata i en by som huser 3ganger Norges befolkning, for mine forventninger er at det skal være galesjåfører og et vanvittig tempo. Trikkene, som går absolutt hele tiden, hardelvis egne traseer og sørger nok for at bilene ikke kveler byen. Tror noe avdet jeg liker best her er at byen ikke fremstår som polert, men er bygd ogsammensatt på en litt rotete måte. Vårt hotell ligger for eksempel vegg i veggmed en grossist på basketballer og en oljefilterselger. Nå har jeg vært hosbarbereren (som insisterte på å grille hår på ørene og klippe øyenbryn. Hva kandu stille opp med mot en tyrkisk frisør med skarp kniv :-). Sitter nå på takterrassen,hvor gigabyen dekker alle sider av utsikten, med unntak av Bosporosstredet.

Middagen inntok vi på et såkalt designhotell, Sura Hotel.Slitsom kelnerstand, stadig tilbød de ”mixed” varianter av alle retter, men godmat. Den beste så langt, synes jeg. De unge spredde seg raskt etter middag,mens vi eldre tok oss bedre tid. Kveldens høydepunkt var utilsomt mamma, somtrodde at vannpipe var det samme som å bryte loven og var veldig skeptisk tilat vi røkte det på en trafikkøy ved hotellet.

Søndag 9. oktober

Fredrik var fortsett sugen på å se Hagia Sofia. Hagia Sofiaer en enorm kirke fra 900-tallet. Nå er den moské. Du stor verden. Dette erkort og godt et av de mest vanvittige bygg jeg har vært i. Størrelse,utsmykning, ro og overfylt (på samme tid) og religionskollisjon. Det sisteførst. Her er det Jesus og Maria fresker blandet med sitater fra Koranen. Det måha vært flere tusen mennesker som trosset regnet og kom seg opp til Hagia Sofiadenne morgenen, men det var altså ikke spor av trengsel. Om utsmykningen kanjeg kort beskrive den som vakker og kaotisk. Som nordboer var det også viktig åfå med seg verdens ”eldste” graffiti, som ble risset i marmoren av en vikingved navn Halvdan.

Etter dette? Lunsj og hjemreise. Vi rakk også å oppsummerenoen stikkord fra de glade turdeltagere.

Christian: Den gamle mannen som klødde meg på ryggen hvergang jeg passerte.

Fredrik: Tyrkisk bad

Ingrid Haugnes: Festmiddagen og sisternene

Dimos: Samværet og Bütük Camlica

Kristine: Toppen på Bütük Camlica
Arild: Halvdan

Ingrid Hillblom: Turen vi tok med lokalbuss

Siw: En kar som absolutt ville at noen skulle hjelpe ossetter bussen og fotosession

Mamma: Sisternene og vannpipe

Kristian: Hagia Sofia og lokalbussen

En ellevillt hyggelig tur er over og vi får tavare på gode minner!

En deilig dag på fjorden – i tåkehavet

2011-10-03T20:57:00.000+02:00

I skrivende stund vet jeg ikke hvordan sesongen endte. Det har vært 18 regattaer og jeg tror vi, med ca. 10 sekunders margin, deler seieren med Farracuda (Farr 31 IMS). Utgangspunktet var at vi måtte vinne den siste regattaen for at gjengen i Farracuda ikke skulle få seieren alene.

De 17 første rundene har vært på ettermiddag/kveld tirsdager, mens det nå var duket for en lengre øyseilas lørdag 1. oktober. Hele uka hadde jeg gledet meg til dette og våknet allerede like over kl. 6 om morgenen. Jeg var faktisk så sugen på seier at jeg hadde tilbudt meg å hoppe i vannet og vaske båten under vannlinja før start. Vi skulle ikke tape dette på grunn av at litt groe under båten fikk stjele dyrebare sekunder.

Men veien frem til dette har altså vært 17 regattaer. Denne sesongen har vært litt ekstra morsom. Sikkert fordi vi har vært en bra og stabil gjeng i båten, som har prioritert å være med, selv om vi har tidsklemmer og hva annet vi kaller dårlig tid. Om jeg ikke husker feil så har vi også hatt veldig mye bra vær. Bra vær i denne sammenheng er vind og gjerne sol. Kun en regatta gikk fløyten for vår del. Det var da storseilet fikk en stor flenge tidlig på vårsesongen og tvang oss til å avbryte før start.

Uten at jeg har ført noen statistikk sitter jeg med et inntrykk av at deltagelsen har vært bra, særlig i høst. Men noen båter til i startfeltet vil gjøre seilingen enda morsommere.

Tilbake til øyseilasen.

Så da var det bare å avslutte badesesongen i båthavna. Takket være tømmingssalg på COOP Løren hadde jeg fått meg en våtdrakt for en 100-lapp og godt var det. Vannet kan ikke ha holdt noe over 15 grader.

Vi fikk en god, men ikke optimal start. Farracuda gikk rett i tet og ledet feltet nesten hele dagen. Ved Ingierstrand rundet vi som nummer to, før spinnakerne ble heist og kursen satt mot Nesoddtangen. På det lange strekket la de fleste båtene seg oppunder Nesoddlandet. Vi valgte en noe lenger trase, men stolte på at vinden var mer stabil litt lenger fra land. Det tjente vi på, for ved runding overtok vi ledelsen for en stakket stund. På kryssen over til Gressholmen holdt Farracuda følge med oss. Vi slo litt for sent inne blant øyene og vips, så var Farracuda i føringen nok en gang. Ved Husbergøya knep vi innpå en god del, men aldri nok til å true vår argeste konkurrent. Ganske tidlig ble vi trygge på at avstanden opp til Farren ikke ble større enn at vi skulle ta dem på korrigert tid, men så var det Mareblakka. De har et lavere LYS-tall enn oss (hhv 1,21 og 1,25) og kunne knipe dagens seier, selv om de kom oppunder 9 minutter bak oss i mål.

Vi kom i mål mindre enn to minutter bak Farren, så de skulle ikke få ødelegge for oss Ettersom vi gikk rett i havn fikk vi ikke notert nøyaktig tid på Mareblakka, men vi hadde en smågod følelse. Uansett gjorde vi opp båten og gikk med liv og lyst i gang med den viktige ankerdrammen.

Først seint lørdag kveld kom den offisielle resultatlista. Vi vant regattaen med litt over ett minutt etter å ha seilt i Bundefjordens tåkehav i 4 timer og 20 minutter. Delt førsteplass til båtene Farracuda og LarsSon. Dette har vært veldig gøy, så det deles ut gratulasjoner og en stor takk til alle båter og mannskap, som har vært med i år!

Ellers:

Dagens sitat ble ”sola trenger nok gjennom i løpet av en halv time, tre kvarter”.
Cocktailen av whisky og musserende blir neppe en internasjonal hit :-)
Ekstra takk til Stig som bedriver voksenopplæring hele sommerhalvåret!

Hilsen

Luka

Karasjokka, 5. - 18. august 2011

2011-09-04T21:58:00.000+02:00

Fredag 5. august / torsdag 11. august

Dette fantastiske eventyret har snart vart en uke. Fredag formiddag 5. aug ble vi plukket opp på flyplassen i Alta av vår pålitelige tilrettelegger Victor Wilhelmsen. I rask takt kjøpte vi det siste utstyret, provianterte, fikk oss lunsj og satte kursen mot Lappuluobbal hvor taxiflyet til Bueng, i to vendinger, fikk oss inn til grensa mot Anarjohka nasjonalpark. Cessnaen fra 1969 landet silkemykt begge ganger. Kanoene ble montert i en fei og vips vi var klare for å komme oss inn i nasjonalparken, Nordens største villmarksområde. Vi kom oss inn i nasjonalparken, men dog ikke lenger. Liten vannføring gjorde det enkelt for oss å innse at planen med å padle oppover elva var håpløst. Derfor padlet vi oss litt nedover og etablerte leir et par km fra nasjonalparkgrensa. Dagen ble oppsummert med stein, vått, tungt, vakkert, stille og sjøfly. Helt tydelig trengte vi tilvenning for å ta strykene, vi kan jo ikke vade / bære kanoene hele veien ned.

Lørdag 6. august

Fiskingen begynte og vi landet gjedde, abbor og ørret i grei størrelse. Ørreten her er alt annet enn mager og bleik. Dermed var det klart for vår første fiskemiddag, ledsaget av en avkjølt vino verde. Nydelig! Nydelig var også vaflene til dessert. Kveldssnacksen besto i øl og biltong. Påstandene om ”lite mygg i år” ser ut til å stemme. Dagen var ellers preget av leirliv og, som nevnt, fiske i området, samt mitt første bad for turen.

Søndag 7. august

Sein frokost før vi brøt leir. Litt stolt føler jeg at strykene begynner å sitte. Likevel ble det en del vading og ”i siste liten manøvre”. Mesterlig reddet Joar han selv og faren fra et ufrivillig bad ved lynraskt å hoppe ut av kanoen og opp på en stein, for så å buksere kanoen i trygg lei. Den velten var tett på. Den lave vannstanden sinker oss. Ikke før i 22-tiden slo vi leir. Valget falt på et sted litt overfor Gukkesluobbal. Fin leir, men ikke egnet for flere dager. Arild brukte litt av natta på å lande 4 store gjedder.

Mandag 8. august

Padlet oss ned til nedsiden av Gukkesluobbal. Flott leir hvor vi raskt ble enige om å bli et par dager. På kartet så de fire vannene rett øst for leieren lovende ut. Sikkert fisk der, men veldig grunt og vanskelig å fiske. Dagens høydepunkt ble Pike Rescue. Joar fikk en stor gjedde, som han tok med de 200 metrene til leieren for veiing. Når det var unnagjort og nåla hadde vist 5,5 kg rådslo vi om vi trengte gjedda. Vi blir enige om at det gjorde vi ikke, så da var det bare å sette den ut igjen. I en halv time ga vi den gjennomstrømming av vann over gjellene før den sakte gled ned mot dypere vann. Det tar nok en stund før den prøver seg på en liten og merkelig fisk igjen. Nevner også at den gode duften av finnmarkspors har, så langt, fulgt vår ferd. Kaldt vær og en fantastisk solnedgang gjorde at vafler med rørte molter smakte ekstra godt.

Tirsdag 9. august

En far og sønn padlet forbi og tok seg tid til kaffe, varm sjokolade og speket ørret. Et rift kanoen ble reparert, så da vi skulle over til Akkanasjokka ble vi passasjerer med Steinar og Joar. Vel over Karasjokka bar vi kanoen over til Akkanasjävri før vi ga oss Akkanasjokka i kast. Flott og vakker elv, med tett vegetasjon som gjør den vanskelig å fiske. For første gang stiftet vi bekjentskap med mygg i tilnærmet normal tetthet. Joar fikk en rekke fine abbor, Arild en ørret og selv fikk jeg en av hver. Ørreten min var med sine 8-9 hekto turens største – så langt. Langs elven er det et parti med den vakreste røsslyngeng jeg noen gang har sett. Dessverre var det ikke fotolys. Joar så en fjellrev. Mektig skue, selv om den har et stygt rop. Selv fikk jeg et par sangsvaner på nært hold da de landet rett på nedsiden av meg. Staselig dyr og de virker enorme når de tar av. Sen middag, abbor.

Onsdag 10. august

Igjen brøt vi leir sent. Padlet kun det korte stykket ned til Vuottusjävri, 5-6 km. Mange små stryk og i et av de siste gikk det nesten galt igjen. Denne gang for Arild og meg. Akkurat hadde vi rukket å slå fast at vi nå dro stryk enkelt som bare det. To tredjedels vei ned går vi på en stein. Arild går ut for å lirke oss løs. Det er helt sikkert fire oppfatninger om hva som skjer, men at jeg roper ”ikke slipp hekken” og Arild hører ”slipp” hersker det ingen tvil om. I dyp konsentrasjon, med en fot på utsiden av kanoen kom jeg drivende på tvers nedover før jeg fikk rettet opp. Joars heiarop var ikke noe jeg lo av akkurat der og da. Alle holdt seg på behørlig avstand til harmen hadde lagt seg J

Slo leir på en idyllisk odde på vestbredden. Poteter, rå løk, stekt sopp og speket ørret = bra middag! Joar har satt opp cognac som et av dagens stikkord, så da stemmer nok det.

Torsdag 11. august

Jeg tok en dag i leieren, dessverre. Et lite kutt på hælen trenger å leges. De andre gikk over til Skieccajävri. De fikk alle pen abbor, så middagen ble sikret.

Jeg slås også av hvor stor pris jeg setter på alt her: hver eneste kveld er solnedgangen, tross alt, ganske lik den forrige. Likevel blir jeg ydmyk, fasinert og glad over den selv mest ordinære kvelden. Joar fikk ringt Isabell og gratulert henne med dagen. Tilbake meldte hun om tørt og varmt vær i våre trakter. Mitt eget høydepunkt for kvelden var en ugle som fløy fram og tilbake over meg i en lang stund. Klarte til og med å lokke den tilbake en rekke ganger med et selvkomponert rop. Flott fugl!

Fredag 12. august

Leirflytting med mål om å etablere seg i nærheten av Lailagorrzi, for vi har ikke lov til å fiske nedenfor Suorbmugorrzi. Under padlinga måtte Arild og jeg hoppe i elva for å hindre kantring. Det gikk bra, selv om det ble noe vann i kanoen. Etter dette var vi ganske slitne og ble motløse. I stikkordsnotatene har jeg skrevet ”padling er oppskrytt”. Vel-vel. Bæring forbi Lailagorrzi starter som en måneferd – rett opp, slitsomt. Vi slo leir på toppen. Fin leir, men langt til vann. Middagen besto i Tromsøs gave til turfolk, REAL turmat. Fire slitne menn hilste så på vår felles venn Tullamore, i oppvarmet fortelt, før vi ved leggetid oppdaget at det var blitt is på vannet i kjelene. Minusgrader og tørt gir lite klekking av mygg. Dagens takk går til Steinar, som regelrett gikk ut i elva og løftet oss av en litt kinkig stein.

Lørdag 13. august

Vi tok oss god tid til frokost og kom seint i gang med bæringa. To vendinger var nok, så vi rakk å fiske litt før padlingen startet. Joar mistet en laks. Tilbake i kanoen fortsatte Arild og jeg med stadig feiling. Usikkerheten og motløsheten meldte seg igjen, men så tok vi et stryk riktig så bra før vi avsluttet med en nær perfekt forsering av et litt mer vrient stryk. Go’ følelsen er tilbake og når Joar, med all rett, døper campen vår for Camp Royal, så smiler livet. Campen er på toppen av en bergvegg ved elven, med god utsikt både opp- og nedstrøms. Backe-Gabrielsen, venter på suppe, stille vann og fluestanga som knakk er Steinars litt mutte oppsummering av dagen. Joar har fisket gjedde, så nå skal jeg lage fiskesuppe. Kok opp en terning buljong per pers, knus noen fedd hvitløk, være sjenerøs med salt og pepper, hakket paprika og løk, rør inn tomatpure før servering. Tror aldri mat jeg har laget er viet mer positiv oppmerksomhet enn denne suppa. Rundt leirbålet har vi nytt synet av frostrøyken som har drevet forbi. God natt!

Søndag 14. august

Nok en strålende dag. Vi fisket i nærområdet. Steinar mistet en laks, ingen andre fikk noe heller. Dermed må vi dessverre innse at vi ikke fikk kokt oss laks på denne turen. Alt annet var topp denne dagen, bl.a. kunne vi soltørke etter bad uten å ofre myggen en tanke. Dagen svant i slaraffenliv.

Mandag 15. august

Dette ble en dag med lite padling og mye linegåing. Høydepunktene kan oppsummeres i Suorbmugorrzi, som er en heftig foss (selv med lite vann). Her lunsjet vi og så på laks som stanget i fossekulpen og en iherdig fosskall. Kort stund før vi slo leir for dagen padlet vi gjennom et lite område med trolsk, nærmest tegneserielandskap, hvor elvas videre løp var helt skjult. Arild og jeg samarbeider bedre og padlet en dog et stryk, som Steinar og Joar linegikk. Svinnende lys ”tvang” oss til å velge en camp vi neppe ville brukt om igjen.

Tirsdag 16. august

Tipper klokka er ca 2130. Jeg ligger i soveposen for å få tilbake varmen i tærne skikkelig. Etter lunsj kom strykene på løpende bånd. Men først 7-800 meter eventyrlandskap, med bratte klippeodder rett ned i stilleflytende elv. Samspillet mellom Arild og meg ble stadig bedre og selvtilliten økte, inntil vi gikk på en stein og alternativene var at jeg knakk åra, lot kanoen velte eller hoppe ut. Valget falt på det siste. Våt fra låra og ned. Dette skjedde ved Biaftajokka kirke, 10 km unnagjort. Kirka er rød og liten, med kun 30-40 plasser. Det må være den kirken som ligger mest øde til i vårt land.

Så gikk det fra blaut til blautere. Vi valgte rett og slett feil løp. Satt fast på en bred fjellknaus i elva, så enda en, før vi kom galt inn i nedre del av stryket. For å unngå noen steiner i vestre del av utløpet ba jeg Arild padle som f… til høyre. Der ventet en stein jeg hadde oversett og vips – vi lå på siden. Ære være kajakkposer – alt som kunne bli vått ble vått, mens resten var tørt og fint. Nå har vi en camp i furuskogen ved ca km 13. Noen av dagens øvrige stikkord er flott natur og Hullfossen.

Dagens sitat: ”Se terrenget langs elva? Da må vi gi fra oss vadebuksene til Joar og Kristian, for det eneste jeg ser er elva, en kano og en helvetes masse stein”. En småamper Steinar om naturen langs elva.

Onsdag 17. august

Etter plettfri padling i 10-12 dager var Steinar uoppmerksom på den siste og nest siste steinen i det siste stryket. Kanoen fikk seg en liten trøkk, men enkelt å rette opp igjen. Vi slo leir rett på nedsiden av Stuoragorrzi på sandbakken over elva. Komfortabel camp. Ellers: tre jaktfalker som holdt oppsyn med elva.

Torsdag 18. august

Vi gled ned det siste stykket til veien hvor vi skulle hentes. Eller gled og gled. Kanoen til Arild og meg selv er litt kortere og smalere enn den andre. Fordelen er at vi glir veldig godt på stille vann, ulempen er at vi ligger noen cm dypere enn Steinar og Joar. Følgen blir at rett så ofte glir de enkelt over bunnen, mens vi gang på gang blir sittende fast. I tillegg må det tas med at verken Arild eller jeg har noe særlig erfaring fra kano. Denne siste dagen gadd vi ikke stresse når vi sto fast, så de to andre måtte vente en stund på oss. Vente måtte vi alle, i 5-6 timer på transporten til Alta.

Nærmest litt brått var 14 dagers ferie over. Etter opp- og nedturer er likevel konklusjonen: KNALLFERIE!

Tips:

Vaffeljern, rød- og hvitvin? Ja, det veier litt, men når man skal være på tur i 14 dager og ikke alt skal bæres, bør man unne seg litt ekstra komfort.
Så lenge elva var grunn, fikk jeg nytte av mine gamle dykkesokker i neopren. Kan uten bekymring hoppe ut når vi må skubbe kanoen over steiener og slipper de langt mer klamme vadebuksene.

Leiraviser fra Sommerleir på Utøya 1988 og 1989

2011-07-27T20:16:00.015+02:00

1988 HETS Lørdag x-tra

I kjølvannet av massakeren på Utøya ble det det dannet en gruppe på Facebook under navnet Minner fra Utøya. Inspirert av alle de gode minnene gikk jeg ned i kjelleren og så etter om jeg hadde noen leiraviser. Fem ble funnet og presenteres herved. Tror de to fra 1989 er fra Pinseleieren.

Da jeg nevnte dette for en nabo, sa han at jeg ikke måtte sensurere omtale av undertegnede. Dette gikk jeg med på, men merker at jeg kanskje angrer litt på det løftet.

Om jeg finner flere så legger jeg ut de og om du har noen - uansett år - tar jeg gjerne imot en kopi på kristian@haugneskompetanse.no . God fornøyelse!

Vi skal ta Utøya tilbake!

Fattoria del Colle, Donnetella Cinelli Colombini, Toscana 28. juni – 3. juli 2011

2011-07-07T19:15:00.012+02:00

La meg gjøre slutt på”spenningen” med en gang: Toscana er fantastisk – på mange plan! Det er 6 år siden sist jeg valgte å bli med Con Amore på tur. Hvilket herlig ”come back”! Litt ulike veivalg førte 30 korsangere og over 20 pårørende til Donnatella Cinelli Colombini, hvor vi møttes om ettermiddagen tirsdag 28. juni.

Aller først vil jeg starte med litt historie og skryt av stedet vi bodde på. Da Donnatellas far døde var hun den eneste av søsknene som ønsket å drive vingården videre. Omtrent samtidig overtok hun også en gård i Montalcino hvor Brunellovinene kommer fra. Hun ville knytte til seg en dyktig vinmaker, men alle gutta hadde enten jobb eller de gikk til mer etablerte vinhus direkte fra utdanningen. Så for å komme i gang satset hun heller på en kvinnelig vinmaker. I tillegg var det kun kvinner som fikk jobbe med vinprosessen (untatt innhøstingen) fram til for to år siden. Dette ga dem god markedsføring og litt ekstra vind i seilene. Deres viner har ved flere anledninger scoret høyt i konkurranse med større produsenter og er i snitt av god kvalitet. Nå har de knyttet til seg en mann, som konsulent, og han har fått lage sin egen vin – Dragen og de sju duene.

På vingården ble innlosjert i både hovedbygget og i hus rundt hovedhuset. Ingrid og jeg fikk gleden av å dele hus med Hans, Jannicke, Tormod og Denise. Etter en rekke gode lunsjer, middager og mange timer med prat og latter, anser jeg meg som svært heldig lottet.

De måltidene vi spiste på vingården var for øvrig veldig gode, så de forbigås, med unntak av det å nevne at kjøttpudding er gammel og nesten glemt go’bit.

Siena – 29. juni

Det eneste jeg tidligere forbandt med Siena, var at Tore Andre Flo spilte der en gang på 90-tallet. Etter noen få lærerike timer vet jeg litt mer. Veldig kort. Siena har vært Italias største by en kort periode (den er veldig langt unna det nå), byen er formet som en U, det er bankvesenets vugge, de har en ekstrem lokalpatriotisme særlig knyttet til de 17 bydelenes kniving å vinne hesteløpet Palio med mer. Dette er uten tvil en plass jeg lett kunne brukt mye mer tid, delvis takket være vår eminente guide Liv. Vi var der kun et par dager før Palio’en og torget skulle snart fylles med over 50 000 lidenskaplige patrioter for å bivåne at hestene løper tre ganger rundt torget. En ganske rå og utmattende opplevelse, skulle jeg tro. Byens nerve er 90 sekunder to ganger i året. Forresten, jeg fikk veldig god cannelloni til lunsj.

Tilbake på vingården skylte jeg av med støvet i et av bassengene, sammen med Gunnar og Yarl, mens sangerne hadde øvelse. Vår bassengtjeneste var våt både utvendig og innvendig. Hyggelig!

Neste dag dro Hans Christian og jeg på ekspedisjon. Hele veien til Treguanda gikk vi, sikkert 3-4 km. Høydepunktet fra dette var to. Først tråkket Hans Christian nesten på snok. Den ble så ute av seg at den simulerte et angrep på leggen hans før den stakk av. Det andre var at byens piazza innfridde. Det vil si at den har et par koselige kafeer og noen butikker og ikke minst en Pharmacia som kunne levere gnagsårplaster til min turkamerat.

På kvelden hadde koret konsert i Foiano. Denne lille byen ligger, som nesten alt annet i Toscana, idyllisk til og torget ga korets konsert en super ramme. Litt synd at ikke alle i byen kom for å høre det litt mer uformelle repertoaret til Con Amore. Lite publikum ble oppveiet av suveren oppvartning fra vertskoret i Foiano. For øvrig må det fortelles at de åtte sjelene fra vertskoret som var tilstede ristet en imponerende fremføring av Slavekoret fra ermet, sånn uten videre. Der var det kapasitet!

Fredag 1. juli, vin og konsert - igjen

Ingen gruppereise til Toscana uten vinsmaking. Den første runden av dette utførte vi på gården Altesino. Gode viner og klart industrielt preg. Brunelloen vant i min ”konkurranse”, men mest interessant var det at det er kun tillatt å dyrke vinranker på maksimalt 10 % av gårdens areal. Det er et krav for Brunellovinene.

Etter noen glass vin gikk turen til noen, vissnok, veldig sunne kilder. Før vi vendte bussen hjemover rakk vi også en god stopp i Pienza. Her skal man vissnok kjøpe Pecerinoost. Det gadd ikke vi, for Ingrid fant en sidegate som førte til et stille og rolig terrasse. På et slikt sted valgte vi å ta oss et glass prosecco og nyte den skjønne utsikten, mens de andre vandret gatelangs.

Kveldens konsert ble holdt i en av Savianos kirker. Sykt bra lyd og mange mener det er den beste konserten koret har holdt. Heldigvis hadde da ogsåp mange av innbyggerne valgt å bruke kvelden på denne nytelsen.

Lørdag 2. juli – siste dag med gjengen

Nok en gang hadde forrige kveld blitt avrundet utenfor vårt lille hus. Heldigvis var dagens program av det uformelle slaget, med unntak av festmiddagen. Før denne hadde vi nok en vinsmaking. Denne gang kombinert med en omvisning på vår egen vingård.

I tiden fram mot festmiddagen unnet vi oss en deilig lunsj hjemme på Casa Donnatella. Regn sørget for at lunsjen gikk for seg innendørs. Blant annet benyttet vi anledningen til å snakke rundt noen av ukas høydepunkter. Mitt eget høydepunkt var at til tross for en gruppereise, klarte jeg å slappe av. Mye takket være svært hyggelige samboere og masse tid uten en fast agenda. Videre la vi også inn en god halvtime til å perfeksjonere vårt kulturelle bidrag til kvelden. Teksten er i sin helhet gjengitt nederst i teksten. Siste kveld innebar friskt med vin og glad stemning. Jeg tror alle var enige om at reisekomiteen hadde gjort en innsats utover det som kan forventes, godt hjulpet av en suveren stab på vingården og glade sangere. Kvelden ble ikke så veldig lang.

Søndag 3. juli – bussjåførens pay back time

Normalt er det ikke mye å skrive om fra en busstur kl 06 en søndag morgen. Dette er unntaket. For da koret fikk vite at sjåføren spilte klarinett sang de Bellmanns Klinga med klarinetter for den hyggelige mannen, som en gest for vel utført arbeid. Sjåføren må ha brukt hele lørdagen på å øve, for da vi stoppet for å ta en strekk spilte han Ja vi elsker, plettfritt, på sin klarinett!

I Roma vendte de fleste hjemover, mens noen av oss andre hadde andre planer. Ingrid og jeg dumpet bagasjen vår på hotell Morgana (hvor vi bodde sist) og rakk en hyggelig lunsj i Monti før vi tok toget over til Ancona. Planen var å ta nattbåten over til Split, for å begynne neste del av ferien. Imidlertid gikk det ingen båt og vi var ikke alene om å bli lurt av dårlige hjemmesider og rutetabeller. Så hva gjør man i den kjedelige byen Ancona når man får en ekstra kveld der? Jo man går på den Sri Lankiske restauranten og nyter ekstremt god mat og legger seg mett og stinn.

--------

Livbetraktninger fra Casa Donnatella

Tekst: diverse

- Jeg gikk en tur på stien og følte skogens ro.

Da hørte jeg fra lien en gjøk som sa

- Og jeg har ingen bondegård,

har du? Nei!

- Men Pål sine høner på haugen utslepte,

Gjorde du? Nei!

- Men jeg vet en seter med så mange gjeter.

Vet du? Nei!

- Men tenkt at gråpus har fire små.

Har du? Nei!

- Jeg har en grevling i taket,

greveling, grevelang.

Har du? Nei!

- Men jeg har en blå ballong.

Har du? Nei!

- Æ har fire fine lenestola og en

gammal parasoll mot sola.

Har du? Nei!

- Jag er inte sjuk,

Jag er bara svensk.

Er du? Ja! (solo: Ingrid)

- For når det piper i telefonen er det noen som er død.

Er du? Nei!

- Jeg lever!

Midtsommar på Eskön 19. - 24. juni 2011

2011-06-28T02:13:00.015+02:00

Arbetsläger Eskön er hva, Petra Hammarström, kaller Hillblomfamiliens sommersted. Utover plenklipp og løpende vedlikehold, skulle denne uka for en gangs skyld bli helt annerledes. Ingen prosjekter, bare noen slappe dager ventet før en gjeng venner kommer på besøk til midtsommerfeiring.

Slik gikk det ikke. Før jeg visste ordet av det var jeg i full gang med å bygge om på kjøkkenet. Ny komfyr, ny benkeplate og flytting av skap. Alt fornuftig, smart og på høy tid at ble gjort, men dog ikke en del av vår plan om å bare slappe av.

Nå skal jeg ikke la dette overskygge selve feriedelen av oppholdet. For det var veldig bra. Riktig nok var det kaldt og ufyselig da vi kom ut på hytta søndag, men ellers var været helt greit og vi fikk laget god mat og gjort en hel del. Vi fikk oss også litt spenning gjennom daglige sjekker av langtidsvarselet på yr.no! Til alt hell ble spådommene stadig mer optimistiske, i den forstand at antatt nedbørsmengde ble redusert for hver gang vi sjekket.

Konseptet var at Ingrid og jeg gjorde hytta klar for Midtsommerfeiring og så skulle gjestene rykke inn før helgen. Først kom Eyvind på onsdag. Når ting skal gjøres er han en bra kar å alliere seg med. Torsdag ettermiddag var kjøkkenet så klart at det kunne tas i bruk og kort tid etter kom den første bilden med midtsommerklare venner. Vi tok dem vel i mot på terrassen hvor det ventet gode bobler og nyplukkede markjordbær. Gjensynsglede og overstrømmende prat følger med når Petra, Anna, Åsa, Ronnie, Eyvind og Ingrid er samlet. Grillmiddag og Ingrids tzatziki la et godt grunnlag for en heidundrende bra kveld. Omsider ble kvelden rundet av.

Den store dagen

Da jeg sto opp fredag var unionsflagget allerede heist til topps i sommarställets stolte flaggstang. Flere hadde badet og folket satt fullt opptatt med å drikke kaffe eller lese bøker. I god tid før sildlunsjen ankom helgens siste gjest, Pernilla, i sin sporty FIAT Punto(!). Svenskene lar ikke sjansen til å drikke snaps og synge gå fra seg, og denne lunsjen er den viktigste arenaen av de alle. Da gjelder det å gjøre hver snaps så liten som mulig og synge med av full hals. Ekstremt hyggelig ble det da også.

Med lunsjen innabords var det duket for Mölki. Et pussig spill hvor nummererte pinner skal slås ned og summen til slutt, forhåpentligvis, blir 50. Her må det innrømmes at prestasjonene sank noe utover kvelden…

Middagen var super, men dog ikke like intens som lunsjen. Faktisk så falt de første gjestene fra ganske tidlig og allerede like ovr midnatt satt jeg der helt alene med quizen min.

Lørdag og oppbrudd

Faktisk litt trist at vi måtte bryte opp og reise rundt lunsjtider. Andre avtaler ventet for noen, mens Ingrid og jeg skulle låne Petras leilighet før lyet brakte oss hjem søndag.

Tips og observasjoner

Det latterliggjorte produktet Bran flakes med kanel, fikk faktisk noen tilhengere.

Sverige på midsommardagen er mer stengt enn gamlelandet 1. juledag.

Våre svenske venner er toppen!

Skagenrace 2011: 1. – 3. juni

2011-06-08T13:28:00.011+02:00

Åsgårdstrand 1. juni kl. 20.40.

Kjempestart for Glory Days, med skipper Pål Stiansen. Veien til god start gikk, for egen del, via ulike stresselementer, busser i rute (!), en mamma som kom sin sønn til unnsetning, samt pizza og møte med hele mannskapet i Horten. Bare synd det ble omstart pga prosedyrefeil.

Ny start kl. 2100.

Igjen går Glory Days foran og tar ansvar for å vise hvordan en god start gjøres.

Vel, med godt vind for riktig hals, var det bare å sette kursen sørøst mot Väderöarna. Posisjonene på rekka var besatt og raskt falt vi inn i småpratmodus. Konkurrentene holdt seg stort sett på en stadig mer OK avstand. Selv om Skagenrace i år gikk så sent som i juni vet vi at natta blir kald og vi skifter klokelig over til varmt tøy. Småbølgene ble erstattet av sine mye større fettere etter Færder, så nå var det bare å ta inn over seg at natta kom til å bli både våt, kald og humpete.

Når vi seiler på en kryss gjennom mange nattetimer er det lett å få det for seg at det kan være kjedelig å sitte på rekka. Delvis rett kan innrømmes, men på den annen side er det mange fine øyeblikk. Friluftsaktiviteter i Norden gir oss de beste solned- og oppganger. Du får tid til å legge merke til ulike detaljer og ikke minst lære litt om både seiling og mannskapet. Det er hygge. Nå skal det i ærlighetens navn innrømmes at ikke alle i det sjøsterke mannskapet fikk nyte alt dette. Sjøsyken meldte sin ankomst på natta, så bare fryd og gammen var det nok ikke.

Akkurat når vi passerte Väderöarna husker jeg ikke, men det var i alle fall duket for vår genistrek. De aller fleste satte kurs korteste vei mot mål, mens vi slo oss litt nordvestover. Slik minsket vi strømmens påvirkning og fikk fordel av den forventede vinddreiningen.

Men før vi kommer til målgang. Vi hadde en ganske god følelse gjennom kvelden og natta. De aller raskete båtene feide ikke forbi oss og dessuten så vi etter hvert mindre til konkurrentene. Etter at vi dro nordover og morgengryet kom, så vi ikke noe særlig til andre båter i det hele tatt. Vi var alene og i villrede om hvordan vi lå an i forhold til andre.

Da vi omsider nærmest oss Skagen bredte det seg en moderat optimisme. De båtene som kom fra øst og hadde tatt veien rett mot mål var fåtallige og større en vår stolte X43. Mens vi la til ytret Pål noe i retning av at ”dette kan ha gått riktig så bra”. Ny indikator på det: God plass i havna.

Vel fortøyd var fokuset todelt; rydde båten og klargjøre for ankerdram. Rederfrue Valborg insiterte på at det var bedre at hun vasket nede i salongen selv, enn at 3-4 velmenende sjeler, uten kjennskap til hva som skulle gjøres, blandet seg inn. Helt hvem som sørget for ankerdrammen fikk jeg ikke med meg, men plutselig satt vi rundt et brett med øl og en Gammel Dansk. (For øvrig et produkt, som strengt tatt ikke burde vært funnet opp. Vi får trøste oss med at i dyre- og plantelivet fyller alt en funksjon, så kan også hende for denne snapsen).

Et par timers strekk og offiserer og mannskap inntok Bodilles for å fylle tomme mager og klargjøre oss for den obligatoriske pendlingen mellom Pakhuset og Buddy Holly. Og slik gikk nå natta. For egen del fikk jeg et akutt behov for ”egentid” og løste det ved å høre på musikk i en øls tid på dekk før jeg turnet inn i 4-tiden.

Frokosten fredag var av godt gammel sosialdemokratisk merke - et par flasker Prosecco! Rederne spanderte. Hvorfor det? Jo, det har seg slik at i vår klasse dro vi i land en sterk 2. plass kun slått av forhåndsfavoritten, piXeline, med 21 minutter. Vi var 58 minutter foran nr. 3. Sammenlagt av de 270 båtene som stilte til start holdt vi til en 3. plass. Det er ekstremt sterkt – synes vi i det minste.

Vel ferdige med prisutdeling og teambilde unnet vi oss en god og mettende middag som grunnlag for hjemferden. To friskuser hadde ikke fått nok av Skagen og mønstret av.

Under oppholdet i Skagen hadde vi sykt bra vær, som også fortsatte under hele hjemturen. Stort sett seilte vi lens eller behagelig kryss (det siste heter sikkert noe annet på seilerspråket), motoren ble satt i arbeid kun noen timer.

Skagenrace 2011 står som et av mine aller beste seilminner. Hvilken gjeng, hvilken båt og hvilket vær!

Besetningen: Pål og Valborg Stiansen, Siri Gjerdrum, Stig Andresen, Karsten Kragh Langfeldt, Truls Berg, Bjørn Einar Bjorberg, Geir Arne Wilberg, Eyvind Hillblom og Kristian Haugnes.

Når vi først er inne på seiling:

Innrømmer med glede at det var hyggelig å bli stoppet og gratulert med racet av vilt fremmede mennesker, der jeg stolt spradet rundt i X43 Glory Days-trøya.

Jobben som første bølgebryter er tøff, selv satt jeg kun en time i den posisjonen

Mitt selvutnevnte image, som uinteressert i seiling for jeg legger vekt på kameratskapet, sliter i tøff motbør.

Så da er det bare å håpe at Pål ringer til våren igjen J

De to første bildene er fra regattaen, resten etter målgang.

You’ll never walk alone – eller langt for å kjøpe trøye

2011-05-03T14:50:00.010+02:00

Denne turen hadde aldri blitt noe av om ikke Liverpooleffekter er mye dyrere i Norge enn i Liverpool. Min gode nevø Fredrik ønsket seg en Liverpooltrøye til jul og siden slikt er billigere i Liverpool enn i Oslo, så onkel dette som en fin anledning til også å følge Fredrik på hans pilgrimsreise til helligdommen selv – Anfield.

Fra Oslo kom vi oss greit, men det å måtte reise halve Europa rundt for å komme til Liverpool føles litt unødvendig. Spesielt påtagelig blir det på den dølle flyplassen Frankfurt. Vel-vel, omsider kom vi da til flyplassen i Manchester. Som alltid består mitt besøk i Manchester av at jeg går inn på Gents…, før jeg setter kursen mot riktig by. Da togene ikke gikk så seint på natta ble det taxi, sammen med noen overforfriskede landsmenn til Liverpool.

Artwork out of order…

Lørdagen var vi tidlig ute på byen for å sjekke Supporterbutikken på Williamson sq. Men før vi kom inn i butikken fikk jeg en guttedrøm oppfylt. På torget hadde noen krigsveteraner et arrangement og jaggu hadde ikke de tatt med seg en Spitfire, gitt. Stort å få tatt nærmere i øyesyn dette klassiske vinnervåpenet. Etter den første rekognoseringen sto butikken i Liverpool One for tur. Fredrik shoppet moderat, mens onkel faktisk tok en sving innom Evertons folketomme butikk.

Til tross for flere besøk har jeg aldri vært på Albert Docks før og kunne ikke funnet en bedre dag for den debuten enn 30. april. Stålende sol og varmt. Vi ruslet rundt og min hemmelige plan om å få Fredrik inn på Tates museum lot seg gjennomføre langt enklere enn jeg antok, da han foreslo det selv. Bra museum og fin utstilling. Imidlertid ble min skepsis til installasjonskunst styrket. For det skal da vitterlig ikke stå på et skilt at kunstverket for tiden ikke virker!!! Hmmm.

Småsultne oppsøkte vi et pannekakehus, nam-nam. Deretter fikk vi en super opplevelse i pariserhjulet på The Docks. Riktignok savnet vi Fredriks mormor og min mamma, som med sin ekstreme høydeskrekk ville gitt oss en enda mer minnerik opplevelse. Uansett, så føltes det som vi hadde oversikt over halve vest-England. Denne runden avsluttet vi med en liten hvil på Baltic Fleet, trolig min favorittpub i Liverpool.

Vi var skjønt enige om at vi ønsket oss pizza eller hamburger til middag, den pipa fikk straks en annen låt da vi plutselig sto foran en indisk restaurant. Bra mat, men ”spicy” var ikke særlig spicy. Rundet av med pubbesøk.

Søndag - endelig

Det har kriblet de siste dagene og nå er det endelig dags. Alt halv ti la vi av sted opp til Anfield. Nydelig vær gjorde turen flott og ga våre kampforberedelser en perfekt ramme. Det å komme over bakkekanten og se Anfield er en helt fabelaktig opplevelse. En god del folk i gatene, men vi var veldig tidlig ute, så vi rakk en pint på The Stanley i go’været.

Vi tok en runde rundt Anfield. Først Paisley Gateway, Hillsborough-minnesmerket og Shankly Gates. Så en tur innom Alberts før vi entret Anfield Lower gjennom M, til gate 127, row 17 og seats 124/125.

Dere skal slippe kampreferat, det finner du her. Jeg skal nøye meg med den helt magiske opplevelsen det faktisk er å løfte skjerfet og synge vår hymne av full hals. Ingen andre klubber har noe som er i nærheten av å kunne måle seg med det, unntatt Celtic selvfølgelig. Dette alene får deg til å se frem til neste gang. I tillegg var det faktisk synlig på spillerne at det er bra stemning i klubben. Det gir oss håp for neste sesong!

Da jeg så Liverpool på Anfield første gang scoret vi ett mål, andre gang to mål og tre mål da jeg var der for tredje gang. Med denne flotte utviklingen blir det vanskelig å velge mellom Everton eller ManU for neste besøk J

Etter kampen stakk vi innom Stanley pub for forfriskninger før vi tok en taxi til sentrum. Jeg gikk på Yates for å se den lykkelige slutten på Arsenal – ManU. Søndagsmiddagen spanderte Fredrik, så vi stappet i oss på en kinesisk buffetrestaurant. Resten av kvelden ruslet vi rundt og droppet innom en pub eller to og rundet av med den lange og store analysen av dagens kamper på BBC.

Mandagen måtte vi dessverre til Manchester igjen, men heldigvis, kun for å reise derfra. Via München og hjem. På flyplassen i München spør kristiansblogomymses utsendte om Fredrik synes turen har vært bra?

Så da er det bare å bestemme seg – ManU eller Everton…

YNWA

Påsken 2011 - med hytte i rubben

2011-04-27T06:34:00.017+02:00

Hver femte påske er det Hillblomgrenen som har familiehytta Orstugu i Rondane. Således har det vært klart ganske lenge hvor vi skulle denne påsken. Ettersom påsken kun kan være en dag senere enn i år, hadde vi tidlig innstilt oss på alternative aktiviteter til skigåing for denne uka. Og godt var det.

(Kortversjon til slutt)

Utstyrt med syv mer eller mindre ferdige middager i sekker og alt annet som trengs for en uke på fjellet satte vi, Ingrid og meg, oss på toget lørdag morgen. Taxisjåfør Widar i Kvam kunne fortelle det vi allerede mistenkte – snøen var på kraftig retur. Så da han forlot oss på parkeringen ved Bjørgebu la vi ut på påskens første, siste og eneste skitur.

Allerede søndag begynte den kraftige smeltingen og i mangel av en hage å grave i begynte Ingrid med ”Prosjekt snøflytting”. Foruten å flytte snø går det ut på lage smeltegater, hakke på is m.m. Prosjektet levde t.o.m. lørdag 23. april.

Blodig øks

Etter 13 år på hytta har jeg aldri tatt badstue der, så mandag fyrte vi opp og bar inn vann. Parallelt med dette kunne vi fått en spennende påskekrim – Blodig øks! Like før vi skal gå inn i badstua oppdager jeg at det ligger en blodig øks i vedboden. Er noen drept, hvem og hvordan er spørsmål som raskt kan melde seg. Heldigvis eller dessverre var det ikke mer dramatisk enn at jeg litt tidligere hadde prestert kunststykket å hugge meg selv i hånden. Ironisk nok rakk jeg akkurat å tenke på alle tullingene som ikke er forsiktige nok, før jeg med en hånd i hver ende av øksa nettopp framsto som en tulling. Det ble mye blod, men bare et helt greit sår. Badstua? Veldig bra og passe stor!

De som bare venter i mangel av snø

Våre førstehjelpssaker hadde litt, men ikke nok renseutstyr, så tirsdag skulle vi etterfylle. Første stopp ble Bjørgebu, som ikke hadde det vi trengte. Til vårt hell hadde de en kunde som i mangel av snø, nærmest oppsøkte situasjoner hvor han kunne bidra og takk for det. Han kjørte oss til sin kone, Bente (annestesisykepleier), som også hadde litt lite og gjøre og gladelig sto til tjeneste. Hun mente to ting: a) at såret var rent og fint og b) at jeg burde oppsøkt lege, som kunne sydd noen sting. Nå var det for sent, men hun renset og utstyrte meg med det jeg trengte de neste dagene. Stor takk til Bente og Lars på Eidsvoll!!

Besøk

Onsdag møtte jeg på Per Gunnar Dahl. For de som ikke vet hvem han er, så kan det kort opplyses om at han er en bra mann, hyggelig og smart, medlem i Partiet og bor i nabolaget. Og nå skjer ting fort. For allerede neste dag får vi besøk av Arentz & co, dvs. Petter, Jørgen og Rahim (?(unnskyld meg om det er feil)). Dette var veldig hyggelig, selv om vi var litt slitne etter vår lange utflukt. Sikkert 3-4 km lang tur bort over veien. Satte for egen del spesielt pris på Jørgens gode humor.

Ikke før de var ute av porten og fredagen rann, så kom jammen et lemen og hilste på. Det stakkars dyret ble nok viet i overkant mye oppmerksomhet der det ble forfulgt av en stor mann iført kun underbukse og kamera. Lemenet holdt seg i hvert fall på behørig avstand etter dette.

Påskeskirenn

Etter så mye action var det godt å få roe hele påsken ned med det klassiske påskeskirennet på Orstugu. Så vel deltagerlista som løypa var rekordkort i år. Likevel klarte en friskus å komme først i mål og få medaljen med påskriften ”Vinnernes vinner & fjellets kongle”. Gratulerer!!!

På after-ski’en fikk vi se en falk som stupdykket inn i et av trærne. Dessverre ble det for ham/henne en bomtur. Uansett: en tøff opplevelse!

Utover disse enkeltepisodene må det nevnes at bakken nærmest var ”tørr” da vi dro, at jeg omsider har klart å slå Ingrid i Kinasjakk og at været har vært helt ellevilt! Det å komme hjem solbrent på bryst og legger er helt OK.

Kortversjon

Ekstremt bra vær og late dager, som har sett slik ut: kaffe/bok, frokost, kaffe/bok, rastløshet, kaffe/bok, lunsj, kaffe/bok, portvin, bok, middag, vin, quiz/spill/bok. Når dette kan gjøres med Ingrid blir det ekstra bra!

Middager: Fiskesuppe, lammefilet, kjøttboller, lasagne, pasta/røkt laks, risotto, spagetti m/pesto og rester.

Snakk om gode smørere: Grunninga holder også neste sesong!!!

På gjensyn, Orstugu, for mitt vedkommende, med et ekstremt reiseopplegg bak meg, ble det en perfekt ferie!

Orstugu - pipebilder

2011-04-26T18:19:00.005+02:00

Dette er for å vise status på pipene for de som har noe med hytta å gjøre, samt for folk som er spesielt opptatt av piper :-)

Kristian

Båtpuss for folket

2011-04-12T00:53:00.007+02:00

Rammen for årets dugnad var nærmest perfekt. Strålende sol, løfter om middag, gjensynsglede og optimisme.

Det er lett å gi skippern medhold i at oppmøtet, til denne delen av regattasesongen, ikke har vært imponerende i alle år. Det positive var at Skipper Stig denne gangen også lokket med en kveld for mannskapet. Det ga resultater. Av mannskapet stilte Arne, Eyvind og Kristian opp. For en gangs skyld ledet Skipper Stig oss gjennom oppgavene med myk innestemme. Endog rakk vi å hilse på Jan Egil, som er en av rederne.

Lett sviktende helse tvang fotografen til å ta pauser, med varm fleece, for å stagge en forkjølelse.

Her er enkelt og greit noen av våre bilder fra dugnaden. Verken badstuøken eller middagen er dokumentert, men hyggelig var det!

Og alle i Oppegård Seilforening må passe seg - som vanlig :-)

Viltmiddag 2011 - en höjdare

2011-02-23T00:00:00.013+01:00

Det er med stor glede jeg en gang i året kan invitere mine barndomsvenner fra Kolbotn, til viltmiddag. Denne gang samlet vi troppene lørdag 19. februar. Dette ga seg tre uheldige utslag i form av at verken Paul, Stig eller Hege hadde anledning til å delta.

Vi ti som kunne stille fikk en gastronomisk kosestund. Kokk Jon Morten Sundnes hadde i god tid fått lista over råvarer. Og han hadde brukt tiden godt og komponert en nydelig meny. Råvarene var:

Laks fra Nordkinn

Harer fra Arnøya

Ringduer fra Sørum

Dette var ting jeg hadde skaffet selv, mens min kjære onkel Kåre hadde plukket molter i Råna.

Da ble:

forrett med røkelaks, pisket rømme og baconsalat, som en bra start før

hovedrett av rosastekte duebryst og harefilet, med nydelig garnityr, den best tenkelige hovedrett og

dessert med pannacotta og molter, et perfekt punktum på middagen.

Selv om maten holdt et ekstraordinært høyt nivå i år, så er viltmiddagen vel så mye en arena for det sosiale. Her er det vennskap som strekker seg tilbake til vi var 6 år, for 37 år siden.

Det ville være en overdrivelse å hevde at vi alle har like jevnlig kontakt, for enkeltes del er dette den ene gangen i året jeg ser dem, men det skulle da også bare mangle. Vi får ulike miljøer, venner og interesser. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne gå tilbake til lunsjbordet fra OVS (Oppegård vgs) en gang i året.

Ja, selve festen, ja. Tydelig at vi finner våre favoritter, uten å bli dekadente. Nå går det åpenbart en ølvekkelse blant oss for, 3-4 hadde besøkt polet og hentet litt kvalitet fra Nøgne Ø. Gode viltviner gjorde seg ellers bemerket.

Det er helt fantastisk å ha kontakt – god kontakt, med barndomsvenner. Vi har så mye felles historie at jeg blir smått imponert over våre respektive som med gode miner tar del i denne merkelige introverte årlige hendelse. For det er ingen tvil om at mye av det som sies og blir gjort ikke nødvendigvis passer inn over alt. Nå må det også innrømmes at ”våre respektive” ikke er hvem som helst, for det er gode folk med det samme glimt i øyet vi selv synes vi har (dessuten er de litt mer overbærende enn oss (Kolbotngjengen, altså)).

Nytt av året:

spesialøl

høyere kvalitet på vin

de andre blir tynnere i håret, mens min egen manke flagrer tafatt

Ved det gamle:

verten legger seg litt før gjestene

”alle” har med en helflaske snaps

80-tallsmusikken ruler

Mest glad er jeg for å nok en gang snakke skit med de gode gamle. Gleder meg til neste år!

Verdens beste oppfinnelse – mamma!

2011-02-12T01:28:00.005+01:00

Jeg sa det til deg for 10 år siden da du ble 60 og jeg sa det til venner lenge før det igjen – mamma’er er verdens beste oppfinnelse! Min mamma har i alle år vært en garantist for trygghet, varme og løsningsorientert adferd. Fra ungdomstiden har vi også truffet hverandre på områder som musikk, litteratur, humor, politikk og sport.

Dette kan bli en ekstremt lang hyllest, men jeg skal gjøre den så kort som mulig.

Noen få smakebiter kommer her.

1. Mamma var den som satte legene på plass da de trodde tvang var den mest egnede tilnærmingen for å undersøke en syk gutt på 2-3 år.

2. Det var mamma som spilte Pink Floyd for meg første gang.

3. Mamma var den som trengte kun det spesielle blikket for å forstå at pannekaker var det jeg trengte akkurat nå.

4. Mamma var den som sa det helt avgjørende i 1997: ”Jeg vil heller ha en arbeidsledig sønn, enn en deprimert sønn”. (Jeg sa opp jobben 20 min etterpå).

5. Hun er den som alltid skal ha noe på IKEA når vi trenger bil.

6. Mamma gjorde det umulig for meg å ikke sykle Lillehammer-Oslo sammen med henne da hun var 59.

7. Mamma har ALLTID stått opp for andre.

Dette var kun 7 smakebiter, hun er så uendelig mye mer. Jeg elsker deg!

Gratulerer med 70-årsdagen mamma!

Kristian

Stolt sønn

Whiskytasting 12. november

2010-11-13T15:47:00.015+01:00

Så var det altså duket for nok en whiskytasting. I år var vi såpass mange at heimen ble for liten og Rosenhoffstua akkurat stor nok. Bestillingen fra i fjor var at vi ville ha ”Whisky round the world”, som fordypningstema. Slik ble det.

En fin blanding av slekt, venner, naboer og venners venner møtte opp. 32 i tallet. Det mest banebrytende på deltakersiden var at det deltok en kvinne. Vår skotske nabo Sarah tok deltakelsen i en blandet rolle av å være fagperson og ha litt hjemlengsel.

Chris Maile, som innehar visittkort med den feiende flotte tittelen ”Whiskykonsulent”, skulle nok en gang lede oss gjennom kuriosa, lukting, smaking, sammenligning og atter ny smaking. Dette var 3. gang vi hadde fått Chris til Rosenhoff.

Selv om alle til stede er glade i whisky, er nok ingen for ekspert å regne. Dette til tross for at de skråsikre uttalelsene kommer stadig tettere i løpet av kvelden.

Turen dekket seks land fordelt på tre kontinenter. Smaksrekkefølgen var denne:

Lord Calvert (Canada)
Millars (Irland)
Jack Daniels no. 7 (USA)
Glenfiddich 12 år(Skottland)
Mackmyra Den Första Utgåvan (Sverige) og
Yamazaki 10 år (Japan)

I korte vendinger skal jeg gi min respons til de ulike whiskyene. Fra dårligst til best.

Yamazaki 10 år

Japanerne har virkelig gått inn for å lage whisky. Jeg hadde forventet meg mer. Den første skuffelsen var under luktingen. Min første assosiasjon var nemlig ”dårlig sprit” og smaken klarte ikke å rette opp hele det inntrykket.

Lord Calvert (Canada)
Dette var tynne saker. Mulig forhåndsdømt etter Chris fortalte om hvordan canadierne brenner til 95% og ”all” smak er borte, før de tilsetter litt sukker.
- Nei, ta dere sammen!

Jack Daniels no. 7 (USA)

Dette ble også tynt, til tross for røft image. I tillegg til at den var tynn synes jeg det hang igjen en bismak, som ikke skulle være der. Ingen dårlig smak, men noe ble feil.

Millars (Irland)

Hvordan jeg, som har drukket irsk whiskey i 17 år har oversett denne har jeg ingen forklaring på. Mild, rund og behagelig. Tror dette er en whiskey jeg primært vil nippe til…

Glenfiddich 12 år(Skottland)
Denne karen holdt jeg meg unna etter det ble knust en flaske Glenfiddich på rommet mitt i BOHEM på tidlig ’90-tall. I fjor kom den inn i mitt sortiment igjen. Solid, god og passe fyldig.

Mackmyra Den Första Utgåvan (Sverige)

Dette var tredje gang jeg smakte på go'sakene fra Gävle. Jeg hadde nok glemt litt hvordan den smakte, for overraskelsen ble positiv. Rent personlig holder jeg den som favoritt. En aning mer fylde enn Glenfiddich og litt lenger ettersmak.

I grove trekk tror jeg også de andre deltakerne deler min oppfatning av de seks ulike whiskyene.

Etter smakingen ble alle slanter samt et par bonusflasker loddet ut, før evalueringen. Evalueringen skjedde oppe i leiligheten og må sies å ha vært i overkant grundig. Særlig fordi vi gikk løs på Caol Ila, som en slags referansewhisky i de sene nattetimer.

Små og store øyeblikk:

Et par av gutta på bordet bakerst ved vinduet fikk en mild henstilling om å holde kjeft.

Det brøt ut spontan applaus og unison jubel da det ble offentliggjort at overskuddet tilfaller Skeid!

Det faktum at barndomskamerater fra Kristiansand gjenforenes på en whiskykveld i Oslo er et pluss i margen: +

En deltaker kunngjorde tidlig at han har lakenskrekk og aldri går hjem før han blir bedt om det og slik ble det. Forutsigbarhet er bra!

Velkommen tilbake neste år!

PS! Arild har tatt de gode bildene, de andre er utsatt for meg. DS.

POVLJA AKKURAT NÅ :-)

2010-10-22T20:01:00.005+02:00

Da har vi altså kjøpt oss hus i Kroatia, i Povlja på øya Brac. Jippi!

Sør-Afrika 2009 - Garden Route og Cape Town

2010-10-19T22:59:00.014+02:00

Tirsdag 24. november: Pretoriuskop – Joburg – Scottburgh

Enda roligere start på dagen. En mild hangover? Kaffedrikkingen etter frokost blir enkelt forlenget av en pakke Eet-Sum-More (noe à la shortbread) og mengder med Rusks (kavring/skorper). Selv om vi fortsatt hadde mat for flere dager, hadde vi fortært nok til at vi i det minste fikk litt bedre plass i bilen.

På vei ut av leieren eksponerte en flokk på +/- 25 elefanter seg for oss. Stort. Helt når vi så den nyfødte elefantungen husker jeg ikke, men de ustø skrittene den tok var en veldig spesiell opplevelse.

Ganske tidlig ringte Graham og varslet om at det hadde vært en ulykke ved Lanseria. Med tanke på at det fortsatt var mange timer til vi var fremme burde det ikke være noe problem. Der tok vi feil. Omdirigert til å ta bakveien inn på Lanseria hadde vi like fullt godt nok med tid. Det ble en alt for rask avskjed med Izelda. Tenk etter. Hun brukte flere verdifulle feriedager på å være guide, sjåfør, kokk og vertinne for oss. Det skal bli vanskelig å få fulltakket henne. Grahams jobb som backoffice kan vi heller ikke klage på. Tusen takk!

I Durban plukket vi opp leiebilen på flyplassen og kjørte rett til Scottburgh og Blue Marlin Hotel. Der ventet det oss en middag av pensjonstypen og et hotell som hadde sin storhetstid på 50-tallet. De fleste av gjestene hadde også sin storhets tid på 50-tallet.

Blue Marlin Hotel er en historie for seg. Bygget i en slags funkisstil à la 50-årene. Da må det ha vært ”state of the art”. Restaurant finnes ikke, men det er spisesal, av den typen i Dirty Dancing vet duJ. I andre etasje er det et gammel Ballroom. Også hotellkorridorene er som tatt ut av en film. Det kunne vært et eksepsjonelt kult hotell, men det er bare spesielt. Tiden har løpt fra det. De ligger 10-15 år på etterskudd med vedlikehold og 40 år på etterskudd med å modernisere konseptet og tiltrekke seg nye og yngre målgrupper. Jeg har tatt bilde av de fleste forbudsskiltene her. Det meste er forbundt og de fraskriver seg ansvar for alt, inkludert at du taper penger på bilspill osv. Alle gjestene, unntatt oss og et ungt par, er i 60-90-årsalderen. Dette har vært en reise tilbake i tiden.

Byen Scottburgh er også en pussig opplevelse. Veldig tydelig at dette er en by man bor i når man trekker seg tilbake. Eldre folk og lite som skjer. Det meste stenger kl. 2230. (Baren på hotellet var stengt da vi kom fra restaurant kl. 2215. Det var ikke så mye som en øl å oppdrive og det er ikke lov til å ha med egen akolhol på rommet(!)). Byen er sentrert rundt hovedgaten, samt at det er litt aktivitet ved et kjøpesenter rett utenfor sentrum. I hovedgata er det butikker og et og annet spisested. Her er det dødt, men det var også det vi ville ha – noen rolige dager med sol, ro, bok og hav. Izelda har plottet stedet for oss. Hennes svigermor bor her.

Tiden har gått med til å spasere, gjerne på stranden. Det indiske hav kaster sine bølger mot skjærene så de brytes før de når stranden rett bak. Deilig å kjenne vann og sand som drives rundt føttene.

Fredag 27. november

I går kveld spiste vi på Scottborghs franske restaurant. Litt harry sted, men en veldig bra kokk. Julien åpnet stedet i mai ’08 og gjestene strømmer på. etter vår utsøkte middag (ypperlig kudu på Ingrid og meg, okse på Petra), kunne han stolt fortelle at hans sted nå var rangert blant de 1000 beste i Sør-Afrika. Nå venter toastlunsj, pensjonsmiddag og mer avslapping (vi baksnakker også de andre gjestene) før vi morgen tar kystveien opp til Durban. Derfra flyr vi til Port Elizabeth og kjører Garden Route til Cape Town.

1. desember

Turen til Port Elizabeth tok vi i det minste jetflyet jeg noensinne har sittet på med. Nesten privatjet J. Fordypet i Wilbur Smiths Ung manns land, var det først under innflyvningen det gikk opp for meg at Port Elizabeth er en stor by, med 1,5 millioner innbyggere. Kastet meg over Lonely Planet for å lese meg litt opp. Det umiddelbare inntrykket er: Skal denne flyplassen håndtere at Nelson Mandela Stadion skal brukes under VM? Lykke til! Den får Tromsø lufthavn Langnes til å virke som en hovedflyplass. Ut over dette – rett i bilen og kurs for Mossle Bay.

For en natur dette landet byr på. Natures Valley er rått og vilt, selv om vi bare kjørte N2 over og ikke lokalveien gjennom. Uforvarende kom vi kjørende på et flatt platå. Plutselig forsvant bakken og vi kjørte på bro over disse spektakulære ravinene. Vakkert, rått, grønt og vilt. Dette skjedde to steder.

I områdene rundt Knysna og Wilderness var det flere små og store branner. Heldigvis så det ut til å være gressbranner og ikke skogsbranner. Faktisk så brant det kloss på begge sider av veien.

Mossle Bay virket nesten litt kjent. Rundt 100 000 innbyggere. Bratt fra fjellsiden og ned mot havna. Typisk fiskevær av en blanding mellom mine illusjoner om skotske fiskevær og og slik jeg huske Øksfjord. Vi tok inn på Aquamarine Guest House og fikk en hjertelig velkomst av Noel og Alida Hudson. Med tanke på hvor billig det er å bo her i landet skulle en tro de drev guesthouse kun for å være hyggelige og for å treffe folk.

Lørdag kveld og de ordnet et bord for oss på byens beste sjømatrestaurant, The Sea Gipsey, før de selv dro av gårde på byen, med et vennepar. De var kraftig forsinket, men ga oss all den tid vi trengte på å komme i orden. Innenfor sperringene på fiskehavna lå det som sikkert har vært ei kneipe, får den fikk et bredere publikum. Riktig god mat, sjarmerende staff og røft lokale. Petra etterlot seg cirka halvparten av den m2 hun fikk med sin Small Platter. Ingrid og jeg spiste opp maten vår. Bratt hjemvei, men koselig. Nigthcapen ordnet vi på typisk guesthousemaner og forsynte oss fra kjøleskapet selv.

Neste morgen våknet jeg tidlig og tok med meg boka opp for kaffe og sigarillo. Noel og Alida foremlig tripper for å kunne introdusere meg for det svenske paret som bodde hos dem. Jeg gryntet og snøftet til svar før kaffen og jeg gikk ut på terrassen. Noel avbrøt min lesestund med et kort foredrag om Mossle Bay. Mest interessant var det at rundt buktens øy har de den eneste hvithaistammen som har spesialisert seg på nattjakt. Dette fordi selene på øya holdt seg på land om dagen og gikk ut for å fiske om natta. Da var det bare for haiene å tilpasse seg det. I retur fikk Noel et kort foredrag om Skeids fortreffelighet. Vi er begge L’poolgutter. Selve frokosten var mildest talt suveren. For egen ble det kun et svært delikat fat med frukt og litt müsli. Jentene frotset. Takket være det overhyggelig paret ble avreisen sterkt forsinket.

Turen til Hermanus gikk nok en gang gjennom vakkert landskap. Atter fjell og høydedrag i stilfull kombinasjon med åkerland og beitemark. Noen av byene tilfredsstilte våre fordommer m hvordan det bør se ut i midtvesten eller i Australias backbush. Feilfri kjøring sørget for at vi tidlig kunne sjekke inn på Guesthouset.

Hermanus ga oss det vi kom for. Hvaler som boltret seg ute i bukten. Dessverre utenfor det vi kan kalle "tett på".

Hele veien til Cape Town er vakker og tilnavnet Garden Route er vel fortjent.

I Cape Town tok vi inn på The Village Lodge i Waterkant. Billig og bra hotell i kult strøk. Dagene gikk fort. Høydepunktene var selvsagt turen i townshipen Longa. Hvor vi fikk se både utviklingen som skjer og fikk en smakebit på det som tilbys de uten ressurser. Alle skal ha tilbud om et sted å bo og gratis strøm. Tilbudet er en seng i en av de gamle kompleksene for menn. Trangt når hele familien skal bo der. Samtidig pusses det opp i andre blokker til leiligheter for familier med betalingsevne. Sjarmerende å besøke barnehagen vi sponset, selv mitt stor øyeblikk var å komme til Robben Island og få høre og se om hvordan fengselslivet var der.

Helt på tampen kommer jeg ikke unna å omtale superrestauranten Beluga. Da vi spurte i resepsjonen om veien til restauranten vi hadde lest om insiterte han på at vi heller skulle gi Beluga en sjanse. Hvilket tips. Fantastisk sted, fabelaktig mat, svært profesjonell servitør og avslappet stil. Dessuten var det nesten umulig å bruke penger der (med mindre du fikk opp de riktig dyre vinene). At vi støtte på UEFA-president Michel Platini ble liksom helt riktig. Her var alle typer folk. Det ble en seeen kveld.

Så dro vi hjem.

The Blue Marlin Hotel - og hva de ikke tar ansvar for der

2010-10-14T22:45:00.008+02:00

Egentlig er det ikke så mye å si om dette hotellet - bortsett fra at spisesalen så ut som en kuliss fra Dirty Dancing og at det var et helt OK sted å være. Forresten, i baren møtte jeg forresten det aller mest alkoholiserte mennesket jeg noen ang har møtt. Han pleide å drikke et par flasker whisky om dagen sammen med øl inntil han segnet om 19 dager før jeg møtte han. På sykehuset fortalte de at ytterligere et glass med alkohol ville ta livet av ham. Nå drikker han kun brus/juice og nøyer seg med litt angst.

Hotellet var som sagt OK, men de tok ikke ansvar for hva som helst - bare se skiltene.

Spesielt interessant blir det jo at de ikke tar ansvar for tap av penger i spillehallen!

Forresten. Blue Marlin ligger i Scottburg i Sør-Afrika.

Sør-Afrika 2009 - del 3: Krügerparken

2010-09-26T22:01:00.024+02:00

Lørdag 21. november - Krüger

(bildene er kun grovsortert og ikke plassert så nøye)

Izelda hentet oss på Cullross 92 (B&B) kl. 8. Hennes LandRover (den hvite elefant) ble ganske fullastet av vår bagasje og mat. Hun hadde med seg en kjøleboks på 98 liter (!) og en matboks på 60 liter. Når de er fulle kan vi godt bli bort mer enn 3 dager. Etter et avskjedsfoto foran vår nabos massive stålport, var vi på vei. Ca. 60 mil ventet oss før Krüger. Vi tok oss et par stopp på veien østover. Landskapet er utrolig vakkert. I høylandet er det veldig grønt – nesten litt Irland. Bølgende årser og vakre fjell. Ved Numbi Gate plukket vi opp Liz, en jente fra Alaska – jobber som ranger der. Nå er hun en måned i Krüger for å ta guidekurset der. Hun er en stille, men svært kunnskapsrik og observant jente. Selv om hun satt mellom Ingrid og meg i baksetet, så hun nesten alt først. I tillegg kunne hun artsbestemme det meste. I Gaten er det et tre fullt av flaggermus, så møtet med dyr startet før vi i det hele tatt var inne i parken. Et godt tegn. Må også nevne ”se-opp-for-flodhesten”-skiltene på vei ned den siste dalen før Krüger. Vår plan var å kjøre rett forbi Pertoriuskope, ta til høyre på S-20 og følge dirtroad H 2-2 til H3 og til Berg-En-Dal. Dirtroaden var stengt så vi måtte følge H 1-1 og H3 til campen. Før vi kom fram til Berg-En-Dal ventet det oss mye. Faktisk så mye at vi hadde sett 4 av 5 på Big 5-lista. Kun leoparden manglet. 3 buffalo var det første jeg (litt stolt) fikk øye på. Like etterpå fikk jeg (enda stoltere) øye på hvite neshorn. Buffaloene var på ganske langt hold, 150-200 meter. Pussig at det bare var 3. Jeg trodde de holdt til i store flokker, men det kan jo hende at National Geographic-filmene kan lyve litt. Flotte var de i hvert fall der de sto under et tre ved en liten bekkefoss. De to neshornene var kanskje kun 40-50 meter unna, men de sto og beitet gras i noe buskas, som skjermet for utsikten. For noen vanvittige dyr. Store som fjell og rolige som sau. Flotte og merkelig grasiøse. Synet av disse fikk meg til å gråte stille og felle noen tårer. Jeg rekker bare å ta med litt, for vi opplevde å se så mye. Det neste var elefanter. Først en tett på veien, så kom det en til ruslende. De var virkelig tett på og den siste

passerte 4-5 meter foran bilen. Før vi dro videre veivet noen i en møtende bil ned vinduet. De varslet om at villhunder var observert ca 14 km lenger fremme. Villhunder er utrydningstruet og et svært sjeldent syn. Det finner kun ca. 350 i Krüger (som er på størrelse med Wales). Izelda, som er en svært aktiv gjest i parken (hun og Graham har time share-leilighet helt sør ved Crocodile river), har sett villhunder kun en gang. Liz hadde a

ldri – heller ikke noen av hennes kurskamerater. Jo visst var de der da vi kom fram. Tre stykker. De ruslet omkring og la seg ned rett ved bilen. Ekstremt vakre og stolte dyr. De lå rolig ved bilen og slappet av, poserte, strakk på seg og lekte litt før de travet av gårde inn i bushen igjen. Denne opplevelsen fikk vi takket være at dirtroaden var stengt. Hva vi gikk glipp av får vi selvsagt aldri vite. Turen videre mot sør ga oss syn av bl.a. klipspringer, hyeneunger, black backed jacal, giraff, vortesvin med barn, bavianer og ”posing Zebra”. Like før Berg-En-Dal fikk vi vite at det lå løver på et bytte litt lenger frem. Jo da, vi så at noe og tre haler beveget seg, men det var vel ikke en klassisk nærkontaktsituasjon. Helt ærlig. Følelsene bare presset på og jeg hadde sett mer enn jeg noen gang hadde håpet på allerede før vi kom inn i vår første camp. Min forventning om elefant og giraff var overoppfylt til gangs.

Berg-En-Dal bød på flotte hytter, mens Izelda bød på god mat. Mens jeg importerte Liz sine 1100 bilderfikk jeg vann på PC’en og skjermen røk. Riktig, Ingrid forsøkte å varsle om vannet, men jeg ignorerte det. Midt oppe i alt vårt mas om gin tonic, bilder, PC, mat med mer fant to Small Spotted Genet ut at de skulle vise seg fram fra den mest tålmodige og fortrolige siden. Pent og elegant satt de på nært hold og ventet, mens Petra måtte inn for å hente sitt kamera. Storartet. Lis elsker natur og liker å fiske kveite. Må innrømme at jeg ble litt i stuss da hun fortalte at hun er medlem av Jesu Kristus Kirke av de siste dagers hellige. Ble for øvrig smertelig klar over at å betjene fotoutstyr til godt over 7000 kroner krever mer enn bare det å lade batteriet.

Høydepunkter så langt
Petra: Ten Chapters, Oak Tree Lodge, spaserturen mellom vingårdene
Ingrid: Lunsjene, Oak Tree Lodge, første vinsmakingen
Kristian: Første vinsmakingen på Landskroon, Oak Tree Lodge

Søndag 22. november – Krüger

Vi tok en morgentur fra kl. 0530. denne gangen så vi løvene ved byttet bedre. For noen dyr! Man blir ærbødig og ydmyk av å se dem, selv om jeg kun så dem liggende. Petra fikk se en hannløve spankulere over en liten bergknaus. Akkurat det misunner jeg henne. Etter løvene: flott utsikt, nærmest litt trolsk stemning med mye skydotter i dalene og sol ellers. Vi fikk med oss et vortesvin, giraffer, x antall impalaer og mye mer. Dernest frokost og så tilbake i bilen. Før Lis forlot oss tok vi S110, H3, S121, S114, H2-2 og tilbake på H3 opp til Skukuza. Skukuza er den best utbygde campen med postkontor og bibliotek. Vi fulgte hovedveien videre til Lower Sabie. Turen ga oss flodhester, krokodiller og mye mer. Landskapet skiftet tydelig jo lavere vi kom. Akasietrærne dominerer savannen. På campen ble vi tilgodesett med sliten og tilbaketrukne hytter – slapp standard. Vi rakk å installere oss og ta en øl før det ble dags for sunset-safari.

Rett utenfor campen gjorde lastbilen et lite stopp. Patric ba oss ikke provosere sjefsbavianen der han kom myndig og kontrollert gående mot og forbi oss. Patric ba oss deretter følge nøye med, og det var det grunn til. Sjefsbavianen skulle inn i leieren, men visste av erfaring at dersom vaktbua var betjent ville han bli jaget. Derfor kikket bavianen først inn i bua, før han i arrogant stil labbet rett inn i leieren. Det synet var forståelig nok utrolig kult. Tilbake til selve sunset-safrien. Ca. 20 pax med hver sine forventninger. Det er jo nettopp derfor jeg misliker å reise i gruppe. To ble utstyrt med hver sin lampe. En av dem bare veivet omkring på måfå, mens den andre ble overassistert av sin kunnskapsrike kone. Masete. Begrepet ”stop, stop, Steenbuck” har vi kost oss med i ettertid. Vi fikk en flott solnedgang og fine syn. Det beste var nok krokodillen på ca. 3,5 meter, som lå og blokkerte veibanen for oss ved en bro. Den mente helt klart at den holdt det brohodet og hadde ”førsteretten”. Således var den ikke spesielt villig til å flytte på seg. Majestetisk syn da den så vidt gadd å gi lastebilen nok plass til å passere. Den beherskede roen da den omsider trakk ned mot elvebredden var bare sååå kul å få oppleve. Før krokodillen så vi noe som vriket helt feil, selv om vi var blitt forberedt på det. Flodhester på savannen. Merkelig å se et så stort og klumpete dyr fredelig gå rundt å beite.

Maten på Lower Sabies restaurant var også slapp, men hva gjorde vel det. Trøtte etter 12 timer på safari trakk vi oss tidlig tilbake.

Mandag 23. november – Lower Sabie til Pretoriuskope

Vi tok det litt roligere denne morgen. Kom oss av gårde rundt kl. 8 i retning Skukuza og Pretoriuskope langs hovedveien. Vi tok oss tid til alle dyr vi ville se nærmere på og fotografere, men samtidig var det tydelig at vi i grunnen hadde sett det vi hadde forventet. (Denne setningen burde jeg redigere, fordi vi hadde sett mer enn forventet, men hadde vel heller problem med å fordøye alle inntrykkene). Mest tid brukte vi på en ”tam” steinbukk (ja, Steenbuck). Et vakkert og skjørt lite dyr. Den svært så samarbeidsvillige familien med dverg Mongoose fikk også rikelig med tid. Ellers fikk vi med oss et par elefanter, som ikke var like gode i ”hide & seek”, som de Petra så dagen i forveien.

Inne på Pretoriuskop var vi innlosjert alt i 13-tiden. Området er, som alle andre camps, åpne for alt med unntak av de store rovdyrene. Der inne hadde vi vår egen flokk med 30 impalaer, hvorav 8-10 barn. Vi kom virkelig tett innpå dem da vi gikk rundt. I tillegg var det utall dverg Mongooser der, som løp rundt beina mine. Kjempeartig å se dem da to sloss/lekte. Hele flokken holdt seg på behørlig avstand , men løp som et bølgende teppe etter de to kampmongoosene. Endelig fikk Petra også tatt et bilde av en Guinea Fowl. Izelda hevder at nettopp dette er camplivet: tidlig i leieren for så å nyte slaraffenlivet. Bassenget passet godt inn i det bildet.

Tørket kjøtt, bultong, er et godt snacks og vi gumlet mye før matenJ. Denne kvelden lå det lammekoteletter, strutsefileter og strutsepølse på grillen. Veldig god mat, rikelig med drikke og glade vi gikk til sengs.

Sør-Afrika - del 2: Jo'burg

2010-09-26T20:56:00.012+02:00

Fredag 20. november - Jo'burg
I går stakk vi fra Oak Tree Lodge etter frokost. Vi rakk å bli veldig glade i Paarl, selv tror jeg at en uke til der ville gått fort. Et par dager med fotturer i fjellet, et par dager til med vinsmaking. En dag på sykkel og litt tid til å bare sitte ved poolen, og vips, der var den uka omme. Okke som. Vi ønsket å styre klar av motorveien, så lenge som mulig, på tur til flyplassen. Det brakte oss gjennom og forbi småbyer som Klapmuts, Bellville og Parow. Inn mot Bellville fikk vi se den typiske boligstandard- og klasseinndelingen. Lengst ut bor folk i skur og rønner – mange går langs veiene. Dernest kom vi til et område hvor det var enkle, men ordentlige hus m/strøm for den lavere arbeiderklasse. Det neste var litt større hus og noen med piggtråd – arbeidsklassen. Innerst fant vi middelklassen – store hus omgitt av mur og gitter.

En mil med mangelfull skilting fikk oss nesten til å snu, men så dukket det plutselig opp et skilt med anvisning til flyplassen igjen. Da var det bare å ta til venstre rett etter hesten og kjerra som kom i motgående fil på motorveien. Flyselskapet Kulula er nå krysset av på listen over selskaper.

Izelda Warne, Patras kollega i HP, ventet med sin LandRover på OR Tambo int. airport. Det er en dame med snakketøyet i orden. Veldig trivelig. Hun droppet oss av på Guesthouset i Bryanston. Bra standard og gode senger med varm dyne. Varm dyne kunne vi jommen trenge, for da vi kom var det regn og 10-12 grader. Izelda plukket oss opp i 18-tiden og tok oss med hjem. Hun og Graham leier en ”liten” leilighet på bare 100+ m2. Middagen besto av en grøtaktig melrett, som er grunnmaten for veldig mange afrikanere, en pølse, salsa og brød. Veldig godt! Naturlig nok ble det til at vi snakket en del om det som har skjedd de siste 20 årene. Begge hadde stemt for endring. Egentlig mente de det meste hadde gått OK frem til BEE (black economic empowerment). Den loven innebærer at sorte skal kvoteres (nærmest ha enerett) i forhold til ledige stillinger. Videre hevder våre verter at skoler blir tvunget til å gi ståkarakterer til elever som egentlig skulle strøket. Deres dystre spådom er at det vil gå med Sør-Afrika, som med Zimbabwe. Ganske nedslående. For egen del virker det som om de ikke har forstått det som for meg er grunnleggende. Mens de er mistenkesomme og retter oppmerksomheten mot sikkerhet (gjerder, vakter og våpen), tror jeg de må innse at utdanning, sysselsetting og utjevning er den eneste farbare vei. Det store problemet er jo selvsagt at dagens regjering støtter den omvendte forskjellsbehandlingen. Her er det store problemer nå og enda større utfordringer framover. Izelda kjørte oss tilbake til Guesthouset på kvelden. Vi ble da stoppet i en politikontroll på et sted hvor det ikke skulle være noen kontroll. Izelda og Graham mener vi ble sjekket som mulige objekter av en bandepatrulje. Skremmende, selv om jeg ikke rakk å forstå hva vi var oppe i.

Petra jobbet litt i dag tidlig, hun snakket for de som jobber under Izelda på HP i SA. Izelda ordnet så Ingrid og jeg fikk en sjåfør til å ta oss rundt i Joburg. For mitt vedkommende var Soweto det store målet. Her er det en helt ufattelig kriminalitet. Peter (sjåføren) ville ikke at jeg noe sted skulle gå ut for å ta bilder. Vårt eneste stopp ble ved Nelson Mandelas House 8115. Det har skjedd mye i Soweto de siste 15 årene. Fortsatt er det rikelig med rønner og skur, men mange av husene ser ut til å tåle en storm. At velstanden sakte blir en del av området er det ingen tvil om, men det er lenge før Soweto er en velstående bydel. Fargerikdommen er slående, selv på en regntung dag. Stilige malte reklamer ”pynter opp” over alt. En god del folk i gatene, men ingen hvite. Om Mandelas hus er det ikke mye å si. Et lite mursteinshus (sikkert av de bedre på 60-tallet), med stue m/kjøkken og to små soveværelser. Dette var hans base i noen år før han snek seg ut av landet for å samle støtte og få militær opplæring. Winnie Mandela er den som har bodd mest i huset. Etter løslatelsen i 1990 bodde han her i 11 dager før han måtte flytte. Pågangen av journalister, supportere og andre ble så stor at han ikke fikk hvile i det hele tatt. Det var noen skuddmerker og brannskader på huset, som jeg ikke tok meg notis av. Først og fremst har det vært en opplevelse av de helt store, nærmest ærefrykt, å være i hans hus.

Neste stopp skulle vært apartheidmuseet. Der hadde strømmen gått, så det var bare å fortsette igjen. Peter ga oss derfor en sightseeing på kryss og tvers i stedet. Det mest spesielle var downtown. Etter at apartheid falt ble downtown overbefolket av kriminelle fra forstedene og illegale innvandrere. Følgen ble at næringsliv og de som bodde i området nærmest flyktet ut av sentrum. Nå er de lukseriøse boligkompleksene uten strøm og befolket av illegale innvandrere fra hele Afrika. Skyskraperne står og forfaller an mass. I dette området skal ingen hvite oppholde seg frivillig. Veldig merkelig opplevelse å se et helt sentrumsområde forfalle og være befolket av de aller fattigste. Folk fra Soweto og de andre forstedene holder seg også unna.

I den andre enden av skalaen finner vi Sandton, hvor vi inntok lunsj. Et absurd stort shoppingsenter, med alt. Grei mat, greie priser og alle butikker du kan tenke deg.

Nå venter vi på Izelda for nok en, trolig, hyggelig middag hjemme hos dem.

Kveldens mat ble take away fra Nandos. Bra, men det beste var at vi fikk med oss et stort glass av Grahams egenproduserte currymiks. Å være stolt av den har han god grunn til. Oppskriften har han fått fra indiere i Durban.

Høstjakt i Akkarvik 16. – 21. september

2010-09-21T23:52:00.010+02:00

Kom oppover til Arnøya og Akkarvik torsdag kveld. Er like gira hver gang jeg kommer opp. Også denne gang vurderte jeg å knyte på meg støvlene og utnytte den siste timen med skytelys. Fornuften seiret og det ble heller hyggelig gjensyn med tante Borgny og onkel Agnar. Et par kopper kaffe der og så opp i huset, Fremtid, hvor Arild ventet. Resten av kvelden ble en standard jaktkveld. En slik kveld inneholder: Onkel Tullamore, kaffe, jaktprat (jaktprat er alt fra ulike viltobservasjoner og rykter om dette, via våpen- og utstyrsprat til turplanlegging), et par øl og tidlig i seng. Dermed rant fredagen raskt.

Fredag

Vi sto opp i 5-tiden, konstaterte at været var overdådig nydelig og tok oss god tid til frokost. Vi pleier å starte med en dobbelttur. Det vil si en morgentur (2-3 timer), så noen timer hvile, før vi tar en avsluttende runde på 6-8 timer. Morgenturen tar vi nesten uten unntak på nordsiden til Kirkenesodden og inn i Langfjorden, så også denne gang. Harer så vi nesten med en gang, men de gikk ut utenfor skuddhold. Først inne i Langfjorden ble det skutt og da var det Arild som fikk en hare. Haren hadde tydeligvis en kamerat, for like ved Arilds felling gikk ut ytterligere en hare og den fikk jeg. Alltid godt å få noe med en gang, på første skudd. På turen tilbake ville Arild vise meg hvor han hadde mistet en hare av syne tidligere på morgenen. Haren ventet akkurat der Arild pekte – og vips han hadde fått sin andre. Morgenturen ble 6 timer lang.

Formiddagsluren ble også 6 timer lang. Dermed ble det kun en kort og resultatløs kveldstur nedenfor bommen på Fjellveien. Vi unnet oss en god middag – kylling surret i bacon med saus av blåmuggost.

Lørdag

Nok en dag med supert vær. En slik dag gjelder det å komme seg tidlig ut for en langtur. Vi jaktet oss nedover Akkarvikdalen, opp Bjørnebåsen og videre opp på fjellet, før vi svingte ned over heiene og kom til Geitvika via dalen. Returen gikk rundt foten av Nessefjellet. I Akkarvikdalen gikk vi ut flere ryper, stort sett i par. Noen flokker så vi ikke. På heiene fikk jeg ei rype, som Arild skjøt på noen hundredeler for sent J. I den siste ura i Geitvika fikk vi oss hver vår hare. Min var liten og kjøttet ille tilredt i tillegg til at jeg hadde skutt hull på blæra. Ikke egnet for mat, dessverre.

Turens klare høydepunkt inntraff da vi tok en liten pause og delte den siste kaffen. Rett nedenfor oss fikk vi øye på en flokk springerhval, som beitet rett nedenfor oss. På den blikk stille Lyngsfjorden var det et mektig og vakkert skue.

Hele turen tok oss snaut 10 timer.

På veien hjem møtte vi Nils og Robin. Robin hadde vært på Trolltind uten å se fugl, mens en influensasyk Nils hadde fulgt med i kikkerten og ikke sett fugl over det nivået Arild og jeg hadde.

På kvelden snakket vi om å ta en tur på en av verdens kuleste puber (ref. svensk seilemagasin), men utslitte slo vi det fra oss. Chili con carne, rødvin og en tidlig kveld.

Søndag

Igjen var vi på’n kl. 5. Nå var det litt duskregn, så en kort tur til Kirkenesodden passet perfekt. Regnet tiltok og det hele ble en blaut affære etter hvert. Vi fikk oss tre harer. En av de jeg gikk ut løp ned til Arild, så jeg varslet ham om at det var bytte på vei. Litt utålmodig syntes jeg han drøyde med skuddet, så jeg trakk av (noen hundredeler etter Arild). Aldri før jeg en jaktkamerat og jeg skutt på samme bytte før og nå skjedde det to ganger på to dager. Velger å ta det som et tegn på at vi har holdt nogenlunde riktig avstand mellom oss på jakta. Litt seinere fikk jeg to harer, men begge ganske små. Regnet til tross så var vi ute i 4-5 timer.

Tilbake i huset gjenoppdaget jeg gleden ved havregrøt. God mat og en fin måte å få varmen på. Nølende slang Arild seg med da jeg la ut på ettermiddagsturen. Regnet hadde gitt seg, men det var selvsagt bløtt i terrenget. Dagens høydare var uomtvistelig da jeg gikk i krattskogen under Rundhaugen og fikk selskap av en ørn som slo seg ned i er tre bare noen meter bortenfor meg. Ørna er stor og mektig. Et besøk til Akkarvik uten å se ørn er nesten ikke mulig. Arnøya betyr faktisk Ørnøya på gamalnorsk.

Pizza og nok en gang tidlig i seng.

Mandag

Nok en dag strålende sol. Jeg hadde en forkjølelse på gang så jeg sov lenge. Ettersom jeg var litt slapp i kroppen la vi opp en enkel tur uten mye klatring. I vårt område er det kun ett sted det ønsket kan innfris og det er på Nessefjellet. Nessefjellet er forholdsvis flatt med mye kratt. Krattet har funnet ut, som veldig mye av vegetasjonen på Arnøya at det er bedre å vokse bortover enn oppover. Det er i tillegg så tett at du kan velge om vi vil gå rundt, crawle gjennom eller gå oppå.

Med bra skyting de første dagene startet jeg nå med 4 hull i lufta etter ryper. Skuffende. Fikk hver vår hare igjen. Veldig fornøyd med hvordan jeg overlistet ”min”. Etter vi hadde sett sånn cirka hvor den satte seg, gikk jeg i stor bue rundt og satset på det stedet hvor jeg trodde den ville føle seg tryggest. Pang!

Dagens turopplevelser:

NO: Arild fikk klikk i en patron da han trakk av – hevder han mistet en hare på det. Jaja.

YES: Tre stupdykkende ryper feide over hodene våre med et høyt svosj der vi satt med kaffen og koste oss. Måpende lurte vi på hva som egentlig hadde skjedd. Heftig.

Selv om gryteretten til Arild var god, så ble den ikke kveldens høydepunkt. Det ble nemlig nordlyset som vandret over himmelen. Tror jeg fikk tatt noen OK bilder.

Dermed var den jakta over. Fire flotte dager jeg kan tenke på inn mot høsten.

Turtips:

En brødskive kan være litt snaut som matpakke for en 10 timers tur.
Ikke vær så gira på å jakte at du ikke rekker/orker å gå på puben, hilse på Stein eller ta en tur i badstua.
Ha mange og lange kaffepauser.

Orstugu i Rondane 10. - 13. september 2010

2010-09-16T15:08:00.041+02:00

Fjellet om høsten er noe av det vakreste som finnes. Og spør du Ingrid er Rondane de aller vakreste i kategorien fjell. Heldigvis er det stort sett slik at om høsten er terrenget tørt nok og temperaturen lav nok til at det er komfortabelt å gå. Løvet har begynt å falle så skogen er ikke så tett når du går langs stiene.

Med dette som forventning dro vi opp til Orstugu for en langhelg.

Rammen rundt turen ble litt spesiell, med svigerfars bortgang og begravelsen kun noen dager unna. På den annen side var Robert veldig glad i å gå tur generelt og i Rondane spesielt. Dette avstedkom at vi skjenket Robert en ekstra tanke når ulike turalternativer ble diskutert.

Vi kom opp på fredag, satte sekkene ved hytta og gikk til Rustugusetra for å handle litt. Hvis jeg skal tvinge fram noe negativt om den setra, så må det bli at kanelbollene deres er alt for store. Og det er jo ingen stor klage…

Ettersom vi kom opp først ved 15-tiden ble det ikke ingen tur på fredag. Derimot fikk vi satt båten i naustet. Akkurat det var en tyngre jobb enn jeg hadde forestilt meg. For å komme i god dytteposisjon måtte jeg endog vade litt. Uten tvil både kaldt og friskt.

Med båt og bagasje vel inne satt Ingrid og jeg på benken ute. Der nøt vi Rondane, solen og portvin. Pussig hvordan portvin, som er oppfunnet langt unna den norske fjellheimen, viser seg å passe så perfekt til naturen kloss oppunder polare strøk.

Til ingrids prefabrikerte suppe var det kun å tilsette laks og vips – der fikk vi en nydelig laksesuppe. Den fikk godt selskap av en Ripasso (takk til Werner for det tipset). Etter maten gjenoppfrisket Ingrid bekjentskapet med kinasjakk. I grunnen et artig spill og vi vant hver vår runde.

Lørdag 11. september

Grytidlig opp! Allerede kl. 11 satt vi og spiste frokost. Det var meldt rikelig med nedbør utover dagen, så vi staset på Sukkertoppen og eventuelt Nåsa hvis været tillot det. Sukkertoppen er bare 3,5 km unna, med grei stigning hele veien. Sukkertoppen er vårt eget nærfjell. Det har faktisk hendt at jeg har gått opp dit, fordi jeg ikke hadde noe annet å gjøre. Vel, turen opp gikk bra den, med unntak av en ting. I det vi nærmer oss, blir vi oppmerksomme på en gruppe som kommer fra en mer vestlig og videre løype. De løper! Her går altså vi i fjellet, vi svetter, hiver litt etter pusten, men koser oss. Og midt oppe i denne idyllen av norskhet kommer altså familien friskus løpende. Men,men – de viste seg å være hyggelige.

Etter en kort rast på toppen ble vi enige om å forsette mot Nåsa, selv om skyene henger lavt. Det tetner ytterligere og etter kun en ti minutters tid bestemmer vi oss for å snu. Der vi rusler ned holder vi akkurat tåka unna.

En forkortet tur åpner for at vi rekker innom Rustugusetra igjen for et par ærendner. Da vi kommer tilbake finner Ingrid slekt på tunet. Jørgen Arentz og et par kompiser har tatt turen ned fra Trondheim for å fikse litt på det mobiloppringte varmesystemet på deres hytte.

Resten av den dagen gjør vi ikke stort. Leser, legger kabal og andre hyttegjøremål. Chili con carne til middag og alt for mye god ost til dessert. Kinasjakk viser seg å ikke være noe artig lengre – 3-0 til Ingrid.

Søndag 12. september

Dette viste seg å bli dagen! Vi var litt for sent ute av køyene til de helt lange turene, men retning mot Mysuseter/Rapham skulle gå greit. Etter det massive regnværet kvelden før visste vi at det var bløtt, men faktisk så var forholdene bedre en forventet. Kun noen meter fra hytta måtte vi foreta lettelse i antrekket og ikke før vi var tilbake og satt stille utendørs, trengte vi noe varmere enn t-skjorte. Vi gikk langs Vålåsjøen og fulgte sommerstien mot Rapham, før vi tok av fra stien og besteg toppen på Svinslåberge. Her rastet vi godt vær før vi ruslet ned. Spredte regnbyger på returen bidro kun til ekstra godt humør. En veldig bra tur!

Kvelden kom med god mat på bordet. Igjen viste kinasjakk seg fra en dårlig side.

Mandag 13. september

Denne morgenen gikk enkelt ut på at vi vasket og stengte hytta. taxien plukket oss opp litt tidligere enn avtalt, så tidlig fremme ved Vinstras tomme stasjonsbygning rakk jeg til og med en liten kattevask under armene før toget punktlig dukket opp.

Langhelgen avsluttet så bra at jeg rakk ned til Bislett og se Skeid leke seg (noe nervepirrende) til en overbevisende 2-1 seier over opprykksrival KBK.

Hyttetips:

1. lag middagene på forhånd, så de kun er å varme opp. Slik sparer du tid, oppvask og oppakning.

2. Ta tog og taxi. Vi sparte både tid og penger på det.

3. Ikke spill kinasjakk med en erfaren hyttebeboer. Ingrid har brukt 31 somre og påsker på spillet og hva skal en stakkars gutt fra Kolbotns drabantby stille opp med da?

Rallarvegen, 13. - 15. august 2010

2010-08-18T20:28:00.043+02:00

Randi er en sosial fjellgeit. Et svært positivt resultat av det er at
hun trekker med seg andre ut i fjellheimen. I år fristet hun oss med å sykle Rallarvegen (Haugastøl – Finse – Myrdal – Flåm). Rallarvegen er den gamle anleggsveien for Bergensbanen og den er en magnet på for oss som vil oppleve spektakulær natur fra sykkelsetet.

Vi i denne sammenheng er de fem korjentene Randi, Ingrid H., Ingrid S., Kjersti og Vibeke og en mann uten sangstemme – Kristian. Etter flere års påtrykk fra Randi om at vi skulle ta oss en helg til fjells, ble det endelig realisert i fjor. Da hadde vi en aldeles strålende tur fra Geiteryggen og ned Aurlandsdalen. Kjersti W. ble ikke med i år, mens Ingrid S. var ny på laget.

Haugastøl – Finse (fredag 13. august)
Dagene før avreise sjekket jeg værmeldingen sikkert flere ganger per dag. Nedslående? Egentlig ikke, men en god del regn fredag. At det stemte var det liten tvil om da vi gikk av toget på Haugastøl. Min elendige dagstursekk, som jeg aldri får meg til å bytte ut, lakk som et dørslag, slik at alt som ikke lå i pose ble vått. Utlevering av sykler og bager gikk kjapt. Møkkaværet var på vår side ettersom vi hadde vinden i ryggen og regnet avtok raskt da vi
klev på hver vår DBS Rallar. Første delmål var et
obligatorisk stopp ved Oksebotn (8 km øst for Finse).

Kun noen få minutter etter avreise var det kun litt yr igjen i lufta. Lettelse i antrekk og enda friskere humør spredte seg i gjengen. Nå var vi mest glade over å ha fått litt dårlig vær så vi fikk kjenne at vi levde. Neste regnskur nøt vi innendørs med vaffel og kaffe i hver sin hånd på kafeen i Oksebotns gamle voktarbu. Grusveien er bra og syklene triller
godt. Jeg tror vi alle benyttet anledningen til å kjenne litt på egen form. Vi tok ut en del høydemetre, uten at noen klagde over det. To og en halv time tok oss å tilbakelegge de 3 milene til Finse.

Finsehytta ser ut som og er alt annet enn ei hytte, men slik er det i DNT, ethvert overnattingssted kalles hytte. Denne hytta har 150 overnattingsplasser, stor spisesal og alle de andre bekvemlighetene vi setter pris på. Brebua, der vi skulle bo, har akkurat det du trenger: seng og rikelig med knagger. Smått men godt. Laks til middag og et par glass vin. Straks etter meldte fjelluftsyndromet seg – trøtthet. Tror alle lys var slukket før kl 2300.

Finse – Myrdal – Flåm (lørdag 14. august)
Dette var dagen jeg gledet meg mest til, har jo hørt mye om flott natur, dårlige stier og skumle utforkjøringer. Vi kom oss tidlig av gårde. Randi, som kjenner alle på Finse, stakk bort på museet i forveien for å ta med noen baguetter og sjokoladeplater, som skulle avleveres på Fagernut voktarbu. Mens vi ventet ble en punktering på Kjerstis bakhjul oppdaget. Praktisk nok er det de samme som driver museet, som også driver Haugastøl sykkelutleie avdeling Finse. Sykkelbyttet gikk i en fei og vi var på vei.

Vår taktikk var å unngå de større gruppene, altså enten sykle forbi eller slippe forbi. Dette er en taktikk de aller fleste følger. Således er den enkel å gjennomføre, ettersom alle vil unngå å ligge i din gruppe.

Dagen var praktfull. Kortermet og shorts helt fra start av. Vegen starter veldig bra, med flatt og slakt oppover. Vegen går på nordsiden av Finsevatn med Hardangerjøkulen i bakgrunnen. Nesten distraherende vakkert. Stigningen tar oss opp fra 1222 til turens høyeste punkt på 1343 moh ved Fagervatn. De 33 høydemeterne ned til Fagernut voktarbu ble dagens første lille kick. De andre kom seg av gårde, mens jeg sto og pakket ned kameraet. Og vips: alene på vegen var det bare å slippe bremsene og dundre ned til nok en runde med kaffe og vaffel. Nedstigningen ga meg også en forsmak og oppfriskning i forhold til å sykle fort på dårlig vei. Kjempegøy!

Jeg hadde ikke fulgt med i timen og fått med meg at vi bare var turister, men også virket som bud. Derfor gjorde jeg store øyne da Ingrid S. dro opp 10 stor plater med Kvikk-Lunsj. ”Litt niste”, sa hun og jeg tenkte mitt om hennes matvaner. Lang nese til meg.

Både rett før og etter Fagernut åpnet landskapet seg og vi fikk virkelig følelsen av å sykle på høyfjellet. Naturlig nok ventet det oss mest nedsigning nå. Vår plan var å ta lunsjen ved Hallingskeid. På vei ned dit passerte vi en rekke flotte stryk, som ville vært perfekte for en pause, så den flate og myrlendte dalbunnen ved Hallingskeid virket ikke like fristende. Beslutning om å stoppe ved første vakre sted ble fattet og vi fortsatte vestover. I enden av Nedre Grøndalsvatnet fant vi oss en idyllisk holme. Kan ikke huske flottere lunsjomgivelser på en god stund. Macho-Kristian (han uten sangstemme) fant anledningen riktig for en kald avrivning. (Psst! Det var ikke så kaldt som fryktet).

På forhånd var vi enige om å ta oss svært god tid. Likevel ble vi rastløse og ville videre etter en times tid ved idyllen. Dalsidene ble gradvis brattere. Ved Klevagjelet og nedover kommer formaningene om forsiktighet tett. Ekstra morsomt ble det da å bedrive, stadig mer offensiv, forbisykling. Ingrid S. og Vibeke hadde åpenbart samme innstilling, for det var sjelden mer enn noen få sekunder mellom oss. Morsomt å kjenne armer og hender få litt juling.

Vi var flinke til å ta korte stopp ned til Vatnahalsen. Likevel lå vi så mye foran ”skjemaet” at Vibeke fikk følge av Randi, Ingrid S. og meg hele veien ned til Flåm. Ingrid H. og Kjersti valgte å nyte solen på Myrdal framfor å påføre seg krampe i fingrene ned serpentinsvingene fra Myrdal.

Serpentinsvingene hadde jeg hørt om, men ikke forestilt meg så krappe og bratte. Helt på toppen ved utkikkspunktet bestemte jeg meg for å sykle ned hele uten pause. Ai, ai, ai, så artig. Hadde nok ikke klart så mange flere svinger, men gliste bredt da jeg passerte den nederlandske delegasjonen i bunnen. Ekstremt morsomt å kjøre/sprette forbi andre syklister og turgåere ned veien. Etter hvert som motet vokste forsøkte jeg endog en sladdsving – ingen umiddelbar suksess.

Vel nede i Flåm skålte vi for oss selv, før Flåmsbana tok oss opp de 20 km til Myrdal. Selv om turistene gikk bananas og virret hylende omkring fikk jeg sneket til meg noen velfortjente minutter meditasjon, avbrutt av Randi da jeg nesten havnet i fanget på en småskeptisk spansk seniorita.

Kjersti og Ingrid H ventet på Myrdal og vi ankom Finse i samlet tropp. Må innse at to voksne porsjoner rømmegrøt ikke har samme virkning på kroppen som Red Bull. Senga fikk tidlig besøk etter en overmåte vellykket dag!

Nær Hardangerjøkulen-opplevelse (søndag 15. august)
Etter frokost pakket vi ut av rommene. Begge Ingrid’ene, Randi og jeg gikk opp mot blåisen ved Hardangerjøkulen. Greit å se litt annet av høyfjellet enn sykkelstier og samtidig få brukt beina litt. I vårt bedagelige tempo kom vi ikke riktig fram til isen, det var vel heller ikke målet, men vi fikk i det minste sett jøkulen på litt nærmere hold. Flott!

På stasjonen møtte vi Kjersti og Vibeke som hadde tatt Rallarmuseet nærmere i øyesyn. Trøtte og fornøyde satte vi oss på toget og NSB brakte oss trygt hjem til byen.

Reiseleder Randi imponerer. Forventningene til neste års turforlag derfor er høye. Takk til de fire andre jente også for en super helg! Og lykke til i Birken, Vibeke!

Fisketur - Nordkinn og Repparfjord, juli 2010

2010-08-16T21:42:00.032+02:00

I 1983 var vi for første gang på Nordkinn, det nordligste fastland i Europa. Opplevelsen den gangen var så oppløftende at vi til stadighet har vendt tilbake. Ekspedisjonen i år besto av Steinar (onkel), Hugo (kompis fra Akkarvik), Even (kompis av Steinar) og Kristian.

Mens tre av oss tok fly fra Oslo torsdag 22. juli, ventet Hugo i
Alta og plukket oss opp i et kaldt og vått Alta. Vi dundret av gårde til Stabbursnes, hvor en tørr og god hytte ventet.

Fredag stoppet vi for å proviantere i Lakselv. Ettersom jeg hadde brukt litt for mye av torsdagen på å se Tour de Franceetappen opp Col du Tourmalet, ble pakkingen hastig og mangelfull.
Blant annet trengte jeg nye lårings. Det paret jeg
kjøpte på MX Sport viste seg å være så godt som ubrukelige. Da jeg en uke senere ringte og klaget, la de seg flate og lovet meg nye varer for beløpet neste gang jeg stakk nesa innom.
Bra service!

Stiv kuling og hagl
Sent på ettermiddagen forlot vi bilen på fjellet (ved finne-
hyttenefor de lokalkjente) og begav oss mot sørenden av Langvatn. Der har min tidligere kollega, Halvdan, hytte, som vi fikk låne. Med oss hadde vi stiv kuling og antydning til hagl. Til
vårt hell hadde vi vinden i ryggen. Turen er ganske enkel - ca 6 km i lett terreng. All nedbøren som hadde blitt Finnmark til del de siste dagene bød kun på en liten utfordring. Futelva, som
vi normalt kan gå over på høye jaktstøvler hadde steget så mye
at det bare var så vidt jeg kom over tørrskodd med mine lårings.

Hytta til Halvdan overtraff våre forventninger. Her var det strøm, gass, ved, senger, badstue, salong med mer. Den medbragte GT’en føltes veldig riktig i de komfortable omgivelsene.

2 x full ”bag limit”
Straks etter innlosjering og GT måtte vi gjøre det som var formålet med turen – fiske. Om noen har gått rundt å sparket småstein i 51 uker i påvente av neste fisketur nordover, så er det han onkel. Så av hensyn til hans hjerte og gruppens
gjennomsnittlige humør lot vi han være den som fikk fiske i den første kulpen. Det bar frukter. Etter kun et par kast fikk han sin første laks. Ikke lenge etter hadde også jeg landet min rekordlaks
på 4-4,5 kg. Natta ga oss full kvote (bag limit), som er på to laks per person i døgnet. I tillegg slapp vi en laks.

For egen del har jeg fra før kun erfaring med smålaks. Etter å ha landet min rekordlaks forstår jeg at det er snakk om en annen opplevelse. Spesielt artig var det å få den på en lett stang, så det virkelig ble en fight. Guttas opplevelse ble det brede og stive gliset på den stolte fisker.

Neste kveld gjentok suksessen seg. Med hytta full av laks ble det naturlig nok slik at vi kun beholdt de skadede laksene. Slike
perfekte forhold gjør fiskingen nesten til en nedtur. Meningen er jo ikke at det bare skal være å hente seg laks. Om det var all laksen vi tok ut av elva eller om det var det faktum at go’været kom får vi aldri vite, men vannstanden sank mye de dagene vi var ved Sandfjordelva.

Det gode været var også en optimal ramme for mange timer på trappa med et lite glass og gode samtaler.

Planen var at vi søndag skulle gå over til Stjernevatna og videre til Vesterelva og bli plukket opp i Koifjorden etter ei uke. To ting fikk oss til å endre på det. For det første hadde vi allerede mange kg fisk og for det andre oppdaget vi at røkeriet fungerte. Da brukte vi heller en ekstra dag ved hytta og lot røkeriet jobbe.
På tilbaketuren til bilen kunne vi krysse Futelva på vanlig vis, altså i jaktstøvler.

Gamvik i natt og tåke
Målet nå var å finne en som kunne føre oss fra Gamvik til Koifjorden i båt. Forholdene på fjellet var perfekte, men på tur ned til Mehamn begynte vi å frykte det verste, for skodda lå tjukk. Og ganske riktig. Ingen ville føre oss utover, men i det minste sa unggutten Nikolai seg villig til å gjøre det så snart forholdene tillot det. Steinar benyttet anledningen til å høre med vår gamle kjenning, Grethe, om vi kunne låne hytta hennes. Og det kunne vi. På Gjesten sjekket laksen inn på kjølerommet og vi inn på et 4 manns rom.

På Fattighuset
Tirsdag kom vi til Fattighuset, som er Grethes navn på hytta.
Ei liten men fin hytte. Igjen var det bare å slenge fra seg sekkene og pakke om til dagsturoppakning. Risfjordelva og Koifjordvatnet ventet.

Fakta: Risfjordelva renner ut fra Koifjordvatnet. Fra Koifjorden
tar det 25-30 minutter å gå over til fossen øverst i Risfjordelva.

Nok en gang ga fisket respons nesten umiddelbart. Hugo og Steinar fikk det vi var kommet for, sjørøye. Sjørøya er den mest sporty fisken i forhold til vekt. Også undertegnede fikk fast fisk nesten med det samme. Dessverre viste det seg for min del at det var en høyst ordinær brunørret, som var full av mark. Et par hundre meter nedenfor fossen er elven stengt for normal
oppgang. All fisk blir ledet inn i en sluse for telling. Følgen blir at det står lite fisk i fossen, unntatt rett etter telling.

Dette gadd ikke vi å bruke tiden på. Vi delte oss i to. Hugo ville gå ned i elva og friste laksen, mens Steinar, Even og jeg ville innover Koifjordvatnet til Vesterelva. Der inne anså vi muligheten for mer og større sjørøye som best. Riktig. På dette tidspunktet hadde jeg fått så mye fisk at intensiteten dabbet av. Even hevdet det på samme vis. Steinar sto med stanga, som det var hans siste fisketur i livet. Resultatet bar også preg av det, for mens han landet et utall flotte sjørøyer ble det kun noen dårlige tilslag for Even og meg. En finne, som hadde alt det ”riktige” utstyret og god teknikk, ble irritert på Steinars fiskelykke. Finnen fikk ingenting.

Uansett, det er som alltid slående vakkert ved Vesterelva. På østsiden av Koifjordvatnet er det bare stein og fjell så langt øyet kan se, mens det på vår side er grønt og forholdsvis frodig. Tror det er kontrastene og naturens sårbarhet her, som gjør oss så begeistret.

Høljregn
Akkurat i tide vendte vi nesa tilbake til fossekanten. Regnet tiltok stadig og da vi kom fram var det bare å hoppe rett i ytterteltet vi hadde satt opp. Etter mat og kaffe hadde ikke
regnet avtatt det minste, men heller blitt akkompagnert av lyn. Planene for videre fiske i elva ble begravet. Vi pakket leieren og gikk tilbake til Fattighuset. Lykke! Telt har sin sjarme, men det å sitte tørt og godt i en lenestol er heller ikke å forakte.
Røyemiddagen smakte fortreffelig!

Så rolig som det sjøen var da Nikolai førte oss tilbake er det langt mellom hver gang de opplever i Gamvik. Vi sjekket inn igjen på Gjesten. Ferien ville vi avslutte med en natt i Repparfjordelva. Derfor ble det besluttet at vi senest skulle
forlate Gjesten i 9-tiden. Med alle mann oppe allerede to og en halv time før dette kunne vi tillate oss et gjensyn med Slettnes fyr. Fyret er vissnok det største i støpejern. Mest inntrykk gjorde likevel naustet, med sine tilførselsskinner og kran for sjøsetting.

I Repparfjordelva er det loddtrekning om fiskekort og soner. Vårt førstevalg, brun sone, var lite populær denne kvelden, så vi fikk samme sone alle mann. Til overnatting fikk vi oss ei billig hytte på ungdomssenteret. At laksen ikke hadde sjekket ut fra kjølerommet på Gjesten oppdaget vi først da Hugo kom for å si at kjøleskapet på hytta sto på. Det ble noen stille minutter etter dette.

Natta i Repparfjordelva ble resultatløs. For egen del fisket jeg knapt og nøt heller den nydelige naturen og den flotte natta.

Fredag ettermiddag var en super fiskeferie over og sent på kvelden satt jeg hjemme igjen.

Takk til gode venner og turkamerater!

Takk til Halvdan og Grethe for komfort!

Eskön 2010

2010-08-06T23:37:00.028+02:00

Eskön er vårt lille sommerparadis. I tillegg til at vi liker oss der, deler også millioner av mygg og flere tusen klegg vår oppfatning. I sommer var det på tide å gjøre noe med de alt for gunstige boforholdene disse små irritasjonsmomentene har blitt til gode.

Kapp det ned

Til en forandring var det denne gangen undertegnede som

umiddelbart gikk i gang med å jobbe på tomta. Så selv om vi kom sent på ettermiddagen rakk jeg å felle 8 busker og 4 trær før middagen. Struttende av god samvittighet satt vi lenge på terrassen, koste oss med vin og gjorde det klart for hverandre at ”i år var det ikke mye mygg her, nei”. Det var nesten så vi allerede kunne slå fast at det hadde blitt tøffere for de flyvende djevlene. Sånn i 22-tiden konstaterte vi at noen iherdige mygg holdt stand og vi trakk innJ

Vi fikk faktisk gjenåpnet utsikten mot den søndre delen av sundet i løpet av et par dager. Jeg håper virkelig at det kommer tydelig fram av bildene. Tror det gikk med over 30 trær og busker.

Landhevning
Deter litt pussig med landhevningen de har i Bottenviken. Nå har jeg kun vært på Eskön i 12 år, men det virker som om vannstanden var høyere før. Uansett om det går fort eller sakte så kan jeg nok regne med at ritualet med å starte dagen med et bad og deretter kaffe på trappa kan fortsette ut min, forventede, levetid.

Røtter

Umiddelbart etter frokost var alt ved det gamle. Det vil si at Ingrid jobber intenst med noe i hagen, mens jeg stort sett leser, men trår til ved behov. Unntaket var Ingrids smittende engasjement i forhold til et par rotsystemer som skulle fjernes. Ingrid skred til verket med det for øye å gjøre dette skikkelig, mens jeg kom diltende etter. Helt utrolig hvilket slit det er å grave/kutte røtter og samtidig ta hensyn til at plenen skal leve videre. Den ene rota klarte vi å få opp relativt enkelt, mens den siste fikk vi opp i en salig kombinasjon av aggresjon og pågangsmot ret før jeg måtte vende nesa hjemover mot Norge.

Nordisk sommer

Hvert år legger vi en del av ferien til Eskön. Det er svært viktig for Ingrid og etter hvert for meg også. I min familie har vi aldri hatt hytte, så hele konseptet er litt uvant. Sakte går det opp for meg hva det vil si å ha et fast sted, hvor deilig det er å sitte på den samme svale verandaen til alle måltider, lytte til de samme programmene på radio osv osv. Best av alt er tosomhet, lyse kvelder og god musikk – for oss.

Ingrids søster, Anosha, stiller seg helt uforstående til at vi ikke bruker båten. For henne er nettopp det å komme seg ut i havgapet viktig, mens vi kan gå mange dager uten å forlate tomta. Et godt prov på at samme sted han mange fasetter.

Neste sommer skal vi mure grill, felle trær (alltid) og etablere en kort ny sti.

Kroatia 2010

2010-08-02T23:38:00.019+02:00

Egentlig er dette noe vi ikke bør si bort til andre. Slik en lokalkjent laksefisker ikke forteller eksakt hvor fisken står. Denne plassen vi har feriert på forblir en hemmelighet. Eller?

Vi fant oss en liten og stille by på øya

Brac rett utenfor Split. En av de gode

tingene med Brac er at det kun en

time fra Split, som igjen kun er 3

timer fra Oslo. Så etter å ha stått opp

en tidlig morgen i Oslo, rakk vi lunsj

og ettermiddagsbad på Brac. Supert!

Vi (Trine Lise, Øystein, Maud, Ingrid

og meg selv) bestemte oss tidlig for

at ble Kroatia, selv om et par av oss

lobbet for nok en sommer på Hydra i

Hellas. Da målet var bestemt, satt vi

etter hvert igjen med to hus vi

vurderte. Det ene kostet kun 40 000

per uke, mens det andre var enda litt

billigere, så vi tok det til 8000 per uke.

Når jeg skal være tolv dager i en by

med kun 300 innbyggere, to små mat-

butikker og noen få restauranter blir

jeg lett rastløs og vil oppleve og se

annet også. Slik ble det ikke denne gang.

Det var helt greit at byen var så liten at

den ikke hadde minibank. Det var heller

ikke noe å bruke penger på, unntatt mat

og drikke.

At vi likte oss på plassen bevises best

med det faktum at vi i løpet av hele vårt

opphold kun to ganger beveget oss

utenfor bygrensa. Det var to halvdags-

ekskursjoner for å se den fantastiske

(og overbefolkede) stranden i Bol og for

å bade/lunsje ved den litt avsidesliggende

og supre restauranten Pipo.

Dagene får sin egen rytme og forsvinner i

et forrykende tempo. En gjennomsnittlig

dag så slik ut. Frokost i 10-tiden (etter at

et par av de ivrigste hadde jogget, lest bok

og drukket kaffe). Ned på brygga rundt 12,

bade og sitte i skyggen med en bok. Like før

kl. 15 hadde Øystein og jeg fått nok varme

og merket tydelig væsketapet, så vi tuslet

inn til byen for å kjøle oss ned. Jentene står

for den utrolige prestasjonen det er å ligge

ytterligere 2 timer å presse i sola.

Vår sene lunsj besto av lokal ost og skinke.

Det er for øvrig en rett vi fikk tips om fra

Hells Angels sjefen fra Lübeck. Han virket

veldig harmløs der han ferierte som familiefar.

Det vi aldri satte oss fore å sjekke var hans

eventuelt andre sider, men spekulere,

ja, det gjorde vi J

Vår middagsrestaurant var i den særegne

posisjonen at de hadde kapret Kroatias mest

servicmindede servitør. Han fungerte som et

lite eventbyrå. Han hadde vært sjef på et av

de nedlagte hotellene i byen. Gjett om vi spekulerte vilt i hvordan vi skulle drive hotell?

Etter å ha lest det jeg har skrevet, slår det

meg at byen virker kjedelig. Ja, kanskje den er det, men akk så vidunderlig Povlja er!

Pussigheter:

Hvorfor er det ingen som klarer å drive et hotell på et slikt sted?
Jeg frontkolliderte med en snok (!) på joggetur
Alle de 5 spisestedene hadde samme meny
Byen hadde to biljardbord. Det ene hadde klar slagside. Det andre hadde siesta mellom 15 og 18!
Ingrid og jeg fikk en ventedag i Split før flyet gikk. I stekheten trakk vi inn på den eneste baren vi fant med air condition, og selvsagt møtte vi to sjarmerende finnmarkinger. Roy og Benny fra hhv Mehamn og Gamvik. Og hvor skulle jeg uken etter om ikke til nettopp Mehamn og Gamvik.

Tipper lay-outen på dette ble ganske ræva,
men så får jeg heller lære til neste gang.

Kristian

Selvstendige arbeidere krever like rettigheter – som hva eller hvem???

2010-06-05T10:39:00.008+02:00

For noen dager siden gikk jeg inn i Facebook-gruppen Selvstendige arbeidere krever like rettigheter (SA). Umiddelbart virker dette besnærende og rettferdig. Til tross for det vurderer jeg allerede å melde meg ut. Jeg skal kort fortelle hvorfor.

1. Gruppen sammenligner oss selvstendig næringsdrivende gjennomgående med lønnsmottakere (ansatte). Hva kommer det av? Da jeg startet egen virksomhet for over sju år siden var det bl.a. for å ikke være lønnsmottaker. Jeg ville selv bestemme når og hvor mye jeg skulle jobbe, hva jeg skulle jobbe med osv. Kort sagt ville jeg ha en frihet en arbeidsgiver ikke kunne gi meg, sånn uten videre.

2. Sutring. SA fremstiller det som om vi har hatt uflaks i et lotteri og blitt tildelt en mindreverdig samfunnsfunksjon, som vi verken får betalt for eller kan endre på. Hvis det er så mye bedre å være ansatt eller drive i et AS, så gjør for all del det. Ikke fremstill ting som om vi både gjør landet en tjeneste og blir straffet samtidig.

3. Ikke fremstill det som om det er umulig å drive små virksomheter her til lands. De aller fleste, ca 97 %, av virksomhetene i Norge er enten personlig næringsdrivende eller virksomheter med færre enn 20 ansatte. Og vi er da vitterlig et av de landene i verden med lavest arbeidsledighet.

Det er altså ikke så ille, men flere av gruppens krav er sikkert legitime. Problemet er at det ikke kommer fram, da alt skal sammenlignes med ansattes rettigheter (og ikke plikter).

To land på L 12. - 16. mai 2010 (del 2)

2010-05-18T16:01:00.018+02:00

Fredag: Luxembourg, Frankrike, Sveit og Liechtenstein

Øystein og jeg hadde sett oss ut en reiserute til Ravensburg, hvor vi også hadde sjekket at det var ledig hotell. Riktignok noen togbytter, men en grei rute. Slik gikk det ikke.

Litt trøbbel med billettsystemet på togstasjonen i Luxembourg gjorde at vi kun fikk ut billetter til den første etappen. Etter to passkontroller og en billettsjekk kom vi da også til Strasburg. Øystein hadde nå funnet ut at vi godt kunne ta toget litt lenger, ja, faktisk så ble vi enige om å gå av på endestasjonen, Zurich. Konduktøren ignorerte oss etter at vi, på engelsk, hadde spurt etter billetter til Vaduz. Følgen ble at vi reiste gratis hele veien til Basel, hvor vi oppdaget at vi var sultne og farlig nær en billettkontroll. Kort om Basel: Dårlig utvalg i COOP’en, bra bratwürst og dårlig rösti. Mette var vi klare for hele veien til Vaduz. Fredriks forslag om reiseplanlegging ble nedstemt, til fordel for at all videre planlegging gjøres i Zurich. Vel framme i Zurich føltes det litt unødvendig at toget vi nettopp hadde steget av også var det som enklest ville ført oss temmelig nær Liechtenstien. Imidlertid rakk jeg, i løpet av de 25 minuttene vi var i byen, å bli litt skuffet over at COOP’en ikke lenger var der den lå for 5 uker siden.

De to neste etappene gikk knirkefritt; Zurich-Sargans (tog) og Sargens-Vaduz Post (buss). Vel inne i Liechtenstein ble vi presentert for et problem - tak over hodet. De fleste hoteller var enten stengt for sesongen, fulle eller hadde nettopp brent. Til alt hell fant vi oss en suite på Residence, som overtraff alle våre forventninger. En så tøff dag ga få utskeielser den kvelden. Vi rakk imidlertid å registrere at de har et eget postmuseum, noe som gledet Øystein spesielt.

Tips:

Reis gratis ved å kombinere sære destinasjoner og engelsk
Planlegging er oppskrytt

Lørdag: Liechtenstein, Sveits, Østerrike og Tyskland

Vaduz er en koselig by og minner litt om Lillehammer, bare mindre. Sikkert fin natur, men skyene hang lavt. Nasjonalmuseet kunne by på en interessant historie og det var om forsvaret. De to siste gangene landet har deltatt i en krig var begge på 1800-tallet. Den ene gangen dro de av gårde med 80 soldater og kom tilbake kort tid etter med 81 soldater, ettersom en østerriker valgte å emigrere. Den andre gangen stilte de med en kaptein og alle de tre (!) soldatene hæren besto av. Den gangen hadde de ikke standardiserte geværer. Et forsøk på å modifisere våpnene førte til at alle tre geværene ble ubrukelige og vips, hæren ble sendt tilbake.

Når Øystein hadde fått førstedagsstempler anså vi oss for ferdige med Liechtenstein. Og klokka var ikke mer enn halv ett. Dagens mål var bare å komme litt nærmere Memmingen og dermed også flyplassen. På kartet så St. Margarethen lovende ut. Der tok vi feil. Etter en rask rekognosering ble vi enige om å evakuerte dette møkkete lille hølet. Byens eneste fortrinn er at den er liten, så det er alltid kort vei til stasjonen. Dette benyttet vi oss av og kom oss på lokaltoget over grensa til Østerrike. Et par togbytter senere var vi i Memmingen og det var jo egentlig like greit med tanke på flyet neste dag.

Også i Memmingen var det litt vrient å få rom. Et veteranbilløp på gjennomreise hadde fylt nesten alle hotellene, men livet smiler til de snille gutta. Stort og bra rom på det trendy hotellet Falken. Denne byen var rett og slett mye bedre enn det vi hadde forestilt oss. Flott gammel by, som ble spart fra bombing under krigen. Middagen inntok vi på Moritz, som viste seg å være en moderne restaurant med moderne twist. Kvelden ble avsluttet på en god og sliten kro, med alt for mye snaps.

Tips:

Styr unna St. Margarethen og du får sannsynligvis en bra ferie

Søndag: Memmingen - hjem

Søndag dro vi hjem. 7 land på fire døgn og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

To land på L 12. - 16. mai 2010 (del 1)

2010-05-17T12:55:00.013+02:00

Luxemburg – Liechtenstein 12. – 16. mai 2010

Bakgrunn for hele prosjektet er at Fredrik fikk en tur til Irland av Øystein og meg i 40 årsgave. Av ulike årsaker ble det ikke noe av turen i fjor, men for 4 uker siden meldte reiselysten seg for Fredrik. Han meddelte at Irland ikke lenger var et mål. Kvalifisert var vel egentlig kun 7-8 steder på ”L”, deriblant Luxembourg.

Onsdag: Oslo – Brussel - Luxembourg

Litt over 12 var vi samlet og satte kursen for Rygge. Ryan Air fikk oss raskt til Brussel sør. Tradisjon tro så holdt vi oss med en Opel Corsa, der vi dundret av gårde gjennom det vakre landskapet i Ardennene.

Hotellet vårt, Grand Hotel Cravat, er en skikkelig fordums storhet. Fredrik og Øystein følte seg hensatt til en James Bond-film anno 60-tallet. Stilig hotell som så absolutt kunne trengt litt oppussing. Vi fikk et stort fint rom, med en liten veranda. Vebjørn plukket oss opp i hotellbaren. Vi fulgte med på hans tips om at øl og mat var lett tilgjengelig i Grund og der hadde han rett. Mens hotellet ligger på en liten høyde, i byens kommersielle sentrum, er Grund det området som ligger langs elven nede i juvet. Vår restaurant, som også er Tone og Vebjørns helgelunsjsted, serverte perfekt mat for gutta på tur. Vår nye og overraskende gode venn, Bofferding, fulgte med oss under hele besøket i Luxembourg. Til maten sviktet Øystein og jeg riktignok Dofferding og valgte en suverent god Negro D’aviola. Byturen etter middag ble preget av frafall da vi ikke fant noen steder med saccosekk eller Chesterfieldstoler til Fredrik. Vi andre fortsatte et par runder før vi også rundet av.

Torsdag sto vår eneste planlagte severdighet på programmet – graven til George S. Patton. Den amerikanske krigskirkegården hvor Patten ligger er en av de få turistattraksjoner det ville være aktuelt å få jubilanten med på. Interessant besøk.

Etter Patton parkerte Vebjørn bilen hjemme, så vi kunne rusle ned til sentrum og eventuelt ta oss en øl underveis. Tone og Vebjørn bor opp på platået Kirchberg, som viste seg å være et utmerket utgangspunkt for turen. Stille, grønt og overraskende fint i Luxembourg. Åsene er bratte og stykker opp byen, tror det er med på gi byen det rolige inntrykket. Via et nedlagt bryggeri kom vi oss ned til Grund. Der tok vi oss en mektig lunsj og noen øl, før vi skulle tilbake til Tone og Vebjørn for å spise middag. Bra selskap, vin og mat, så da gikk jo kvelden av seg selv.

Suksessfaktorer:

Like mange pakker fotballkort til barn og mor
Ikke stress på tur
Bruk beina

Roma 26. – 31. mars 2010

2010-03-29T17:10:00.025+02:00

Takket være dårlig planlegging, så ble det ikke Sevilla, men Roma i påsken. Så langt her ikke det vært noen nedtur. Jeg har aldri vært i Italia før og Roma var nye for oss begge. Begge er Ingrid og meg. PS! Bildene er i motsatt rekkefølge sett i forhold til hendelsene. ds.

Fra vi kom fredag har kortversjonen vært som følger. Inn på Hotel Morgana, spasertur til San Giovanni, veldig bra middag på Marcellos i Via dei Campani og god natt. Lørdag rusle sikk-sakk ned til sentrum, Tiber og Piazza Navona, super lunsj på taket av Hotel Raphael (takk Anders, mer sikk-sakk hjem, lete etter nedlagt restaurant før vi endelig fikk bra mat på en ristorante i Monti. Søndag flittige ned til Forum Romana, Palatine, lunsj i Monti og så på’n igjen til Colosseum, lang omvei hjem, før vår 12-årsdag ble feiret på Maharajah (igjen takk til Anders), en (strengt tatt unødvendig) night cap på en svært stilig bar på hjemveien. I dag har vi ruslet til Villa Borghese (nydelig park), tatt en kaffe og kjempet oss ned den spanske trappen, hvor Ingrid i bunnen oppdaget en Camperbutikk, stolt gikk jeg ut med nye stilige sko, nå drikker vi vin i Monti i påvente av at en annen Camperbutikk skal åpne, så Ingrid får kjøpt de skoene hun vil ha.

Så et par høydepunkt fra hver dag:

Fredag
Middag på Marcellos. Vi hadde lest om denne turistfrie restauranten i Time Out og tok sjansen. Faktisk så var den så beskjeden som det sto i boken og ikke minst – vi var alene turister i en stappfull restaurant. Bra start på besøket, særlig når også maten innfridde. Den enste feilen jeg tror vi gjorde var å skille oss ut med å velge en dyr vin fra listen og ikke husets, som alle andre drakk.

Drept fordom: Trafikken er ikke aggressiv, den er offensiv. Ingen stopper for deg, men så fort du begynner å gå over veien får du plass.

Lørdag
Det aller beste var jo å konstatere at byen er ekstremt fotturistvennlig. Vi sikk-sakket oss ned til Tiber nærmest på måfå og fant ut at vi var fristende nær takterrassen Anders har anbefalt på Hotel Raphael. Der satt vi nesten alene og gaflet i oss risotto som vi skylte ned med deilig hvitvin. Veldig rolig og fredlig plass, særlig i kontrast til maset nede på gateplan. I tillegg oppdatet vi hvor bra det er at vi bor nær Monti, som har blitt området vi driver dank.

Drept fordom: Italienske kaker er ikke for søte, de er gjerne lett syrlige (slik kaker skal være).

Søndag
Forum Romana er ganske enkelt helt fabelaktig. Det ligger et utrolig arbeid bak å avdekke et så stort område med historie. Vakkert og lærerikt. I timevis har jeg opp gjennom livet sett på dokumentarer om Colosseum. At dette bygget har så vanvittige dimensjoner har likevel ikke trengt inn til meg før nå. I et historisk perspektiv så blir det mildest talt pussig å være på samme arena som romerske keisere har kost seg med litt morbid ”underholdning”. Det faktum at Colosseum misten sin glans da det kun var tillatt med hanekamper kan jeg forstå. Tipper nemlig at detaljene ble vanskelige å få med seg fra de øvre seksjoner.

Ingrid og jeg feiret vår 12-årsdag med deilig indisk mat på Maharajah. Fraværet at den originale menyen, som var taco og paprika til snacks ødela ikke kvelden. Champagne og rikelig med vin gjorde kvelden fin og nightcapen morsom.

Bekreftet fordom: Latinske menn er kun galante i forhold til sin kvinne. På vei til Maharajah motte vi et par. Fortauet er så smalt at det kun er plass til to personer. Derfor blir det problemer når et par ikke vil vike – for Ingrid. Hun skuldertaklet gubben skikkelig da de møttes. Jeg så ikke selve taklingen, men jeg hørte hans forbannelser. Den taklingen satt og nedjusterte hans ego noe den kvelden J.

Mandag
I dag har vi tatt det helt med ro. Vi har slappet av i Villa Borghese og gjort det alle ”må”, nemlig gå opp eller ned spansketrappen – vi gikk ned. Jeg har kjøpt sko og det er vel det.

Bekreftet fordom: Ingen rose er gratis. I Spansketrappen fikk Ingrid dyttet en rose i hånden med forsikring om at dette var en gave. Helt riktig; hun skulle ikkebetale noe, men dusten fotfulgte meg helt til Ingrid ga rosen tilbake.

Bekreftet fordom II: Roma er fantastisk.

Kulturreise til Kiel med Kolbotngutta, feb 2010

2010-02-21T23:42:00.007+01:00

Avgårde dro 7 karer som har vært venner i 20-35 år. For egen del må det innrømmes jeg skred til verket med svært så blandede følelser. Båtturisme har som kjent, og fortjent, et svært belastet rykte. Plussiden var jo klart at vi skulle få to dager sammen med gode kompiser. Dette vesle reisebrevet er basert på noen av mine opplevelser og betraktninger.

Allerede i det vi gikk om bord i MS Color Magic fikk mine fordommer full score. For på Monkey Pub var nachtspielet i full gang allerede kl. 1410. Nachtspielstemningen der holdt seg til vi var vel tilbake i Oslo. Vel-vel. Kveldens middag viste med all tydelighet at vi ikke er russ lenger. Riktignok var middagen fortsatt pizza, men ølet var byttet ut med en enkel og velsmakende italiensk rødvin. Ellers så forløp min kveld rolig i gode venners nærvær. Den paniske og påtatte partystemninga fra nevnte pub smittet heldigvis ikke over på de mer tilbakelente etablissementer på båten. Ettersom mitt ønske var å oppleve mer enn fyll og fanteri trakk jeg meg tilbake på lugaren allerede like over kl. 23. Selv etter bare noen timer på båten var mine fordommer på defensiven.

Lørdag og et vell av nye muligheter ventet den morgenfriske, som alen vandret rundt på dekket i kald tysk vind allerede kl. halv åtte. Da det var tydelig at kapteinen hadde rimelig god kontroll over skuta, kunne jeg bruke en god time på treningssenteret. Ferdig utsvettet møtte jeg de andre gutta. Vi var nå alle klare til å utforske den idylliske byen Kiel. Etter å ha ledd oss skakke over skilt, som ”ALLES MUSS RAUS” og ”KOCHFEST”, rumlet magene og ba om mat. Det mest interessant fra lunsjstedet vårt var at både ”egg & bacon” og ”nür bacon” betyr egg og bacon. Selv om det som ble servert ikke helt stemte med det som ble bestilt tok vi det med et smil, og drakk øl.

Strippeklubb ble det ikke på disse skikkelige gutta fra Kolbotn, men vi tok oss en øl på en super kneipe, som må sies å ligge i et ”nær-stripp område”. Musikalsk måtte Lady GaGa denne formiddagen se seg slått av våre nye tyske favoritter Böhse Onkelz, som ljomet fra jukebox’en. Vårt ”nærstripområde” kunne ellers skilte med severdigheter som herrekonfeksjonsbutikken ASSMANN II og Parkhaus Bar (det siste er som du skulle anta, nettopp en bar i parkeringshuset). Vår lille felles nedtur må sies å være at Bruno Jonas, hvis plakater var over alt, ikke var en politiker med et utrolig festlig navn, men aliaset til en komiker.

Etter to intense og opplevelsesrike timer i Tyskland fant fem av sju i følget det tryggest å komme tilbake til den norske atmosfæren på båten. To var imidlertid ikke mettet av inntrykk. De kunne etterpå skryte av å ha sett en stor rund stein som ”fløt” på et vannbad. Ikke dårlig. Videre handlet de med seg lokal tysk mat til å ha på hjemveien.

Stinne av inntrykk måtte vi skylle ned noen øl. Alt som hadde hendt i Tyskland var ikke fordøyd, derfor dreide samtalene seg i stor grad om ulike represalier, som kunne rettes mot folk som snakker høyt i telefonen på kollektive transportmidler. Innholdet vil ikke bli gjengitt her .

Litt venting måtte til før vi var samlet og kunne ta fatt på middagen. Og hvilken super torskerygg jeg fikk! Mine fordommer om danskebåten til Tyskland hadde omsider måttet kapitulere. Mangelen på trådløst nettverk er akkurat for lite til å sutre over. Natten, fram til stengetid, forløp i et forrykende tempo. Sju danseglade herrer, eller vi var vel kun seks igjen, akkompagnert av to trivelige damer okkuperte vår behørlige del av dansegulvet. Må med respekt melde at denne herren særlig ble imponert over herrene Mats og Kjetil. Svette, salige og glade invaderte vi suiten til Paul for et nachtspiel.

Søndag 21. februar føltes ikke som vanlige søndager, da klokka ringte etter 2-3 timers søvn. En småsliten forsamling menn av beste kvalitet, forlot båten ganske samlet. Og alle var enige om at det hadde vært en vellykket tur!

Oppgaver til gruppearbeidet:
1. Hvordan kan det ha seg at alle synes de spanderte mest i går?
2. Hvordan kan det ha seg at voksne menn plutselig blir som en usikker 15-åring?
3. Hvorfor går det så lenge mellom hver gang Kjetil, Fredrik, Mats, Roar, Paul, Frode og Kristian samles en hel helg?

Lykke til!

Viltmiddagen 2010

2010-02-15T11:54:00.012+01:00

Den akk så tradisjonsrike viltmiddagen gikk av stabelen lørdag. Uten innleid kokk ble det overkokte rypefileter og for lite grønnsaker. Ingrids forrett og dessert var det ikke noe å utsette på. Vel-vel. Det viktigste er dog at vi får samlet mange gode venner rundt bordet.

En tradisjon på den tradisjonsrike middagen er at verten trekker seg tilbake litt tidligere enn et flertall av gjestene. Takk for en hyggelig kveld :-)